Artikler

Island juli 2005 (Foto: Terje Harangen)

Her finner du et utvalg artikler jeg har skrevet for magasiner som Alt om Fiske, Fluefiske, Flugfiske i Norden og Lev Landliv. Tekst og bilder kan variere noe fra versjonene som har stått på trykk, da disse gjerne redigeres og tilpasses bladene. Håper du finner noe av interesse. Minner om at all bruk av tekst og bilder er strengt forbudt uten at avtale er inngått på forhånd.

Mormor fisker i min barndoms elv (Foto: Kjell Harangen) Elva før lokale bønder raserte den. I dag er den gamle seterbygningen borte og elva ødelagt. (Foto: Kjell Harangen)
Dalen der min barndoms elv renner.	I denne kulpen har jeg og broren min tatt mye fisk.
Hissig, men likevel trivelig selskap.	En vakker, liten ørret fra min barndoms elv.

De fleste sportsfiskere har en barndoms elv. Eller kanskje et vann. Stedet hvor du som liten ble kjent med en ny og spennende verden. Stedet hvor du som voksen finner roen, og kan samle krefter til å takle en hektisk hverdag. Om været er bra og ørretene vaker spiller liten rolle. Det viktigste er rett og slett å være der.

Hvor gammel jeg var aner jeg ikke, men jeg tipper jeg var rundt sju. Det som skjedde husker jeg imidlertid som om det var i går.
Som vanlig tilbrakte familien deler av sommeren på hytta. Det var tradisjon å reise dit en uke eller to i ferien. Hytta ligger idyllisk plassert på en liten kolle, med utsikt over dalen. Utenfor stuevinduet står det gamle fuglebrettet, der lavskrikene alltid krangler om tørre brødbiter. Bare hundre meter nedenfor renner min barndoms elv.
Ørretene i den relativt smale elva er lettskremte og vanskelige å lure. I det klare vannet og den rolige strømmen har de full oversikt. Det samme kan ikke sies om fiskeren. Mot den lyse sand- og steinbunnen er de svart- og rødprikkete skapningene ganske vriene å se. I hvert fall for et utrent øye.

Men det var ingen kunst å vite hvor ørretene sto. Selvsagt foretrakk de den dype ytterkanten. Der var gjemmestedene mange og hovedstrømmen fungerte som det reneste samlebåndet med mat. Noen ganger var det dessuten intens vaking i bakevjene, som regel etter maur som vind og regn hadde feid ut på elva.

ØYEBLIKKET
Er du sju år, med tålmodighet som en italiensk drosjesjåfør og koordinasjon som en ikke altfor moden elgkalv, er det ikke lett å kaste med flue.

På alle kanter er det trær og busker som fanger snøret ditt. Når flua omsider havner i elva, lander den sjelden der meningen var. De gangene det likevel skjer, kan du banne på at strømmen røsker tak i snøre og flue. I løpet av sekunder er ørreten vettskremt, og fiskerens selvtillit nok en gang satt på en solid prøve.

Men denne dagen gjorde jeg åpenbart alt riktig. Kastet og flytet stemte. Den svarte flua danset lett og naturlig på overflaten, og ganske snart forsvant den ned i en fiskekjeft. Fighten som fulgte var nok kort, og krabaten i andre enden sikkert ganske liten. Men det var min første ørret på flue. Så gjett om den føltes stor. Og gjett om jeg var konge.

Senere forsto jeg at dette øyeblikket avgjorde… Gleden over fisken var overveldende, og plutselig var alle mislykkede kast og frustrasjon over egen utilstrekkelighet glemt. Å lure en ørret på denne måten føltes fantastisk. Dette ville jeg simpelthen oppleve igjen. Og slik ble det.

SULTNE ØRRETER
Jeg er heldig. I voksen alder har jeg har fått muligheten til å fiske i noen av verdens flotteste elver, både her i Norge, men også i England og USA. Likevel er jeg aldri i tvil hvis noen spør meg om favorittstedet. Visst er det moro å fiske på historisk grunn i River Itchen og vasse i kilosørreter i Big Horn River i Montana. Likevel blir aldri en sesong komplett uten minst et par turer til min barndoms elv.

Det er nesten som å være på sirkus uten å klappe elefantene i pausen. Hva pokker er meningen da?

Navnet på elva har jeg ikke lyst til å røpe. Selvsagt, tenker du sikkert. Men slik er det jo ofte med steder som har en spesiell betydning, eller som huser stor fisk. Begrunnelsen min er rett og slett at elva er liten og sårbar.

Men jeg kan i hvert fall avsløre at den renner i Telemark, og at kilden er et fjellvann i omtrent 1000 meters høyde. Derfra renner elva hurtig ned i dalen, og med unntak av en og annen kulp er denne strekningen stort sett uinteressant for en fluefisker.

I dalen skifter elva karakter. Strykene er borte, og elva tar seg rolig fram gjennom urskog og forbi gamle setrer. Ørretene der er mange, men det er langt mellom de virkelig pene eksemplarene. Majoriteten av fiskene veier mellom 200 og 300 gram, men de har likevel gitt meg mange av mine største fiskeopplevelser.

Ved siden av den første ørreten på flue, husker jeg godt de gangene jeg og broren min, Terje, lå på bredden og kikket på fiskene nede i vannet. Av og til forsvant det store stimer forbi. Av og til var vi tilskuere til måltidene deres. Kall meg gjerne gal, men å betrakte en ørret som stiger opp til overflaten, tar et insekt, for deretter å returnere til standplassen igjen, er utrolig fascinerende.

TRAGEDIEN
Men selvsagt kunne ikke lykken vare evig. Mot slutten av 80-tallet øynet lokale bønder muligheter i dalen. Kuene kom og elgen emigrerte. Et moderne fjøs og en ny traktorvei ble bygget. Busker, trær og gamle seterbygninger ble feid ned. Til og med den gamle hengebroa over elva ble revet, og erstattet med en betongkoloss som kunne bære selv den tyngste John Deere.

Det verste var imidlertid at den flotteste delen av elva – strekningen nedenfor hytta - ble lagt i en kanal. Slik kunne arealet utnyttes maksimalt og vanntilførselen til dyra sikres.
I dag har jeg for lengst kommet over sjokket. Og for all del, jeg skjønner at området var attraktivt for bøndene. Men jeg blir fremdeles både sint og lei meg når jeg tenker på hva som skjedde. For det var ikke bare elva bøndene ødela. Det var en del av barndommen min som ble rasert.

Ekstra surt er det at kuene i dag er borte. Ikke fordi jeg savner rauting og digre klaser med møkk. Men fordi det viste seg at det ikke var lønnsomt for bøndene å drive i dalen likevel. Elva ble med andre ord ofret til ingen nytte.

FORTSATT SPESIELL
Likevel er lengselen etter dalen og særlig elva like sterk som den alltid har vært. Kanalen er uinteressant. Selv om det finnes nok av ørret i den, gir det meg absolutt ingen glede å fiske der.

Isteden vandrer jeg en snau kilometer nedstrøms hytta, der elva fortsatt renner slik den har gjort siden tidenes morgen. Der er naturen urørt, og der er det fortsatt moro å bryne seg på ørretene.

En annen mulighet er å sette kursen mot fjellet. Opp til vannet der elva starter. En flott tur der jeg og hunden min, Maja, ofte stifter bekjentskap med lemen og oter, ryper og rovfugl.
Poenget er at det ikke spiller noen rolle hvilken retning jeg velger. Å tusle langs elva gir meg uansett en ro jeg ikke finner andre steder. Ikke bare nyter jeg lyder, lukter og andre sanseinntrykk. Hver gang jeg er der, dukker alle de gode barndomsminnene opp.
Det er en verdifull ballast å ha, når hverdagen er slitsom og jobben håpløs.

Vidar Skiri (t.v.) og William Arthur Bromley-Davenport med en samling laksefluer fra 1800-tallet. (Foto: Kjell Harangen)
Fiva House har vært i familien Bromley-Davenports eie siden 1862.
Romsdalshorn.	Det er lenge siden det var så mye laks i Rauma (From the photo album of Five House. Copyright: William Arthur Bromley-Davenport)
Vakrere blir det rett og slett ikke. Trolltindene i bakgrunnen.

Laksen kalles elvas konge. Men i Rauma har den fryktede parasitten Gyrodactylus salaris tvunget den skinnende monarken til å abdisere. Det elendige fisket skremmer likevel ikke vekk William Arthur Bromley-Davenport. En sommer uten å besøke Fiva gård, er utenkelig for Norges siste lakselord.

En smal vei forsvinner inn mellom grantrærne, og jeg mister både Romsdalshorn og Trolltindene av syne. Noen sekunder er jeg i tvil om jeg kjører riktig, men så forteller et lite skilt at jeg snart er framme.

Bilen ruller ut av skogen og landskapet åpner seg. Gresset på de frodige engene beveger seg forsiktig i brisen, to sommerfugler danser fra blomst til blomst, og strekker jeg hals kan jeg skimte Rauma bare 100 meter nedenfor veien.

Så får jeg øye på den hvite hovedbygningen på Fiva gård, omkranset av en grønn, velstelt plen. Enkel, men elegant, ligger det historiske huset i Norges kanskje vakreste omgivelser. Å beskrive hvor mektig denne naturen er, er nesten umulig. Jeg tror ikke selv den dyktigste fotograf eller mest kreative poet ville klare å yte stedet rettferdighet.

Jeg parkerer bilen på tunet. Selv om det er sent i juni og klokka har passert ti på formiddagen, ligger gården fremdeles i skyggen. De majestetiske fjellene slipper ikke sola til i mer enn noen timer. En stor ulempe, vil sikkert alle eiendomsmeglere hevde. En stor fordel, vil nok alle sportsfiskere mene. Laksen sies nemlig å bli mindre bitevillig når sollys treffer elva.
Vidar Skiri ønsker velkommen til Fiva. Han vokste opp ved Rauma, og har siden 1960-åra arbeidet som klepper på gården. Et sjeldent, men tradisjonsrikt yrke. Det Vidar ikke kan om laksen, er neppe verdt å vite.

Dessuten har 57-åringen etterhvert fått oppgaven med å ivareta både eiendom, elv og eierens interesser. Ikke bare et stort ansvar, men også en fulltids stilling.
Vidar inviterer meg inn i fiskebua, der han serverer kaffe og kaker. Det er med en viss ærbødighet jeg trer inn i det aller helligste. Gulv, vegger og tak er nærmest dekorert med fiskestenger, håver, klepper, vadebukser og annet utstyr en sportsfisker ikke klarer seg uten. Noe er gammelt, noe er nytt. Han tar plass i stolen borte ved vinduet, og forteller mer enn gjerne om de betydelige fiskerettighetene som tilhører Fiva.

- Fiva eier litt over ti kilometer av elva, men det er ikke overalt fiskerettighetene på begge sider tilhører gården. Totalt kontrollerer Fiva drøye 18 prosent av Raumas lakseførende del, noe som er mye i et så kjent laksevassdrag som dette.

FJERDE GENERASJON
Plutselig står han i døra. En blid William Arthur Bromley-Davenport strekker fram en kraftig neve og presenterer seg. 69-åringen er fjerde generasjon i den engelske familien som tilbringer somrene i Romsdalen.

- Jeg kom hit første gang da jeg var 15 år, og ble straks forelsket i stedet. Hele familien ser veldig fram til besøkene her hvert år, og det ville forandret livene våre dramatisk om vi mistet muligheten til å komme hit for å slappe av og nyte stedet slik vi har gjort i generasjoner. Vi er simpelthen utrolig heldige som har en eiendom som dette, og vi forsøker å ta vare på den så godt vi kan.

William Arthur Bromley-Davenport – eller Bill som familie og venner kaller ham – tar som regel turen fra godset Capesthorne Hall i Cheshire fylke, sør for Manchester, tre ganger hver sommer. I mai kommer han på en ukes besøk, men bare for å planlegge og forberede laksesesongen. I juni og juli er han tilbake for å fiske, gjerne sammen med noen gode venner. Og i august kommer hele familien på det Bill nokså lattermildt kaller "bøtte og spade-ferie". Da får også de minste lov til å bli med, og dermed utvides Vidars arbeidsoppgaver til også å inkludere barnepass.

Fiva er den siste, store norske lakseeiendommen som fremdeles er i britiske eie. Men det er ikke bare den engelske familien og deres venner som har glede av laksefisket på gården. Omtrent halve strekningen som tilhører Fiva, er gjennom hele sesongen tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kjøpe dagskort for en rimelig penge. Bill forteller at han synes det er fint å la andre sportsfiskere slippe til i Rauma. Å fiske i disse omgivelse bør alle få sjansen til å oppleve, mener han.

- Naturen er rett og slett utrolig! Du vet, disse fjellene rører ved noe i sjela di. Synet, hver gang jeg kommer hit, fyller meg med ærbødighet. Når jeg forteller andre hvor bratte og høye fjellene er, og peker i været, kan de rett og slett ikke tro det er sant, ler Bill, før han gjør seg klar for dagens høydepunkt: Laksefisket.

Vi rusler gjennom hagen, i retning elva. Vidar Skiri foran, ikledd en godt brukt oilskin-jakke, ei lue i samme materiale, og med to ferdig monterte laksestenger i hendene. I henhold til britisk tradisjon fiskes det i all hovedsak med flue på valdet til Fiva.

Deretter kommer Bill, iført vadebukse, skjorte, solbriller og noe så u-engelsk som en blå baseball-cap. Med seg har han en vadestav og ikke minst en stor dose optimisme.
Vi passerer to flaggstenger, og jeg legger merke til det spesielle britiske flagget som vaier side om side med det norske. En krone og et sverd preger det ellers så velkjente Union Jack. Det skyldes at Dronningen har utnevnt William Arthur Bromley-Davenport til Lord Lieutenant i Cheshire. Det innebærer blant annet at han har ansvaret for å tilrettelegge og lede kongelige besøk, slik Fylkesmannen gjør her i Norge. Slike utnevnelser er en stor ære i Storbritannia, men oppgaven er ulønnet. Til gjengjeld har Bill fått en Rolls Royce til disposisjon i rojale sammenhenger. Selv kjører han en Volvo, med den var ikke staselig nok for det britiske hoffet…

Bill ler så han rister når han forteller historien.

DØDELIG PARASITT
Rauma viser seg fra sin vakreste side. Krystallklar og smaragdgrønn bukter hun seg gjennom Romsdalen. Elvas vitale mål, eller lengde om du vil, er 64 kilometer fra utløpet i Lesjaskogsvatnet til ferden ender i havet ved Åndalsnes.

Sola har omsider vunnet kampen mot fjellene, og varmer fra skyfri himmel. Rauma bader i lys - mulig det ikke er bra for laksefisket, men du verden så vakkert det er! Etter å raskt ha vurdert forholdene, anbefaler Vidar at Bill fisker i Langhølen i dag. En rett, relativt hurtigflytende strekning, hvor det er tatt mye laks.

Jeg rusler langs bredden, og betrakter samarbeidet mellom klepper og fisker. Fra land speider Vidar etter fisk, men han er sjelden mer enn noen meter unna Bill. Bill på sin side fisker seg rolig nedover elva. Han kaster og venter. Kaster og venter. Under vann danser flua i strømmen, men det skjer ikke noe. Ikke i dag heller.

Siden årets sesong begynte, er det bare tatt 11 laks på valdet til Fiva. Det er katastrofalt dårlig, og faktum er at det knapt finnes laks i elva lenger. Årsaken er den fryktede parasitten Gyrodactylus salaris, som dreper lakseyngelen.

Parasitten ble oppdaget i 1980. Fem år senere var laksefangsten dramatisk redusert, og i et forsøk på å redde Rauma ble elva behandlet med giften rotenon i 1993. Rotenon er imidlertid omstridt i både naturvern- og sportsfiske-kretser, fordi giften ikke bare dreper Gyrodactylus direkte, men derimot fiskene som parasitten lever av.

Etter rotenon-behandlingen ble det satt ut betydelige mengder lakseyngel, og sakte, men sikkert våknet elva til liv igjen. Laksefisket tok seg kraftig opp, og i sesongen 2000 ble det notert 266 laks i fangstjournalene på Fiva.

Men oppturen ble kortvarig. Gyrodactylus salaris overlevde rotenon-behandlingen i Rauma, trolig fordi den ikke var grundig nok. For grunneierne var skuffelsen enorm, og fra 2001-sesongen ble fangstene dårligere og dårligere.

Grunneierne har lenge etterlyst en ny og kraftigere rotenon-behandling, men foreløpig har norske myndigheter valgt å vente. I mellomtida har altså laksen forsvunnet, og selv den vanligvis så diplomatiske William Arthur Bromley-Davenport klarer ikke skjule irritasjonen over det han mener er byråkratisk sommel og unnfallenhet. Han mener politikerne må ta skylda for elvas sørgelige tilstand:
- Jeg mener faktisk det. Du vet… Politisk ligger det ikke nok stemmer i å engasjere seg i distriktenes problemer. Jeg tror at desto færre mennesker som bor på landet, sammenliknet med mer urbane områder, desto sjeldnere blir distriktets stemme hørt.
Bill smiler ikke lenger. Han snakker med et voldsomt engasjement og et alvorlig uttrykk i ansiktet. 69-åringen er smertelig klar over at det ikke bare er sportsfiskerne og grunneierne i Rauma som fortviler. Gyrodactylus salaris har så langt blitt påvist i 46 norske lakseelver. Foreløpig er bare 21 friskmeldte.

- Poenget er jo at elvene i Norge er en stor turist-attraksjon! Jeg mener…Det hadde vært enda mer penger å hente hvis lakse-vassdragene var friske. Bare tenk på næringslivet i bygdene, på hotell-bransjen, ja, rett og slett inntektene fra alle fornøyde turister som kom til distriktene. Du vet… Det finnes svært få opplevelser som er så spennende som å fange en laks, forsikrer Bill.
Og når det en sjelden gang skjer på Fivas strekning i Rauma, havner ikke laksen på et middagsbord eller i et røykeri! All laks fraktes rett til det lokale klekkeriet, der nye generasjoner Rauma-laks kommer til verden og fores opp i store kar. Når de har nådd smolt-stadiet, og er motstandsdyktige mot parasitten, settes de ut i elvemunningen. Slik holdes villaks-stammen i Rauma nærmest kunstig i live.

FANTASTISKE FANGSTER
På midten av 1800-tallet var forholdene ganske annerledes. Den britiske adelen var for alvor i ferd med å oppdage mulighetene for "good sport" i Norge, enten det handlet om fiske, jakt, brevandring eller tindebestigning.

Blant de nysgjerrige som gjorde drøm til virkelighet og seilte til Norge, var lord William Beresford og Sir William Bromley-Davenport – oldefaren til Bill. Sommeren 1849 kom de til Rauma, hvor de opplevde et laksefiske som må ha overgått selv deres villeste fantasier. Da herrene – trolig en smule motvillige – forlot Romsdal etter 11 dager, hadde de landet hele 330 laks! Et utrolig antall, selv den gang.

Neste stopp var Trondheim, hvor Sir William benyttet anledningen til å skrive et brev hjem. Kjempefangsten var selvsagt et naturlig tema: "Jeg fisket 130 av dem selv. Det er underlig at folk her ikke lærer seg å fiske med flue, all den tid de nærmest lever av fisk. Da vi gav hele vår fangst til bøndene og bare beholdt den fisk vi selv trengte, ble vi meget velsette gjester, og store flokker av disse stakkars bøndene pleide å samle seg rundt oss og brøle av glede når vi trakk opp fisk etter fisk fra elven".

Sir William returnerte til Romsdal hver eneste sommer. Ikke bare for å fiske laks, men også for å jakte fugl, reinsdyr og bjørn. I 1862 kjøpte prestesønnen og parlamentsmedlemmet Fiva gård, og startet arbeidet med å sikre de omfattende fiskerettighetene som familien altså nyter godt av den dag i dag.

Hovedbygningen på Fiva var opprinnelig et laftet tømmerhus, som ble flyttet til eiendommen. Senere er det gjort to utvidelser, hvilket resulterte i den størrelse og form hovedbygningen har i dag. Første etasje består foruten den gamle fiskebua, av en flott spisestue, peisestue, kjøkken, kontor, vaskerom, rullerom og entré. Interiøret er en blanding av norske tradisjonsmøbler og kontinentale møbler, gjerne i edeltre. I andre etasje er det åtte soverom, to bad og i tillegg tre toaletter. Grunnflaten er omlag 200 kvadratmeter.

Foruten hovedbygningen, eller "Fiva House" som Bill og familien kaller den, består eiendommen også av et gårdsbruk med melkeproduksjon, som i dag er forpaktet bort.

NYTER LOKAL RESPEKT
Vel tilbake på gården, serveres en nydelig lunsj i spisestuen. Bill er langt fra alene. Med seg denne gangen har han kona Elizabeth, sønnen Nicholas Walter og dessuten et venne-par. Vi forsyner oss, tar asjettene med ut i hagen, og setter oss rundt et solid, norsk trebord.
Etter hvert dreier samtalen mot et tema som er like norsk som laksen selv: Janteloven. At representanter for den engelske overklassen fortsatt eier Romsdals mest attraktive sportsfiske-eiendom kan umulig være bare populært, hevder jeg. Vidar Skiri forteller imidlertid at sjalusien er minimal. Romsdølene regner Bill som en av sine egne:

- I tillegg til Bill er det 97 andre grunneiere langs den lakseførende delen av elva. Blant disse har oppfatningen bestandig vært at Bromley-Davenport- familien tar utmerket vare på elva. Selvsagt er det noen som er misunnelige, men det er gjerne folk som ikke har bodd her så lenge, og som tror de kan gjøre en bedre jobb selv. Det er bare tull, sier Vidar, før Bill tar ordet:

- Min mor pleide å si til meg: "Bill, de tingene du virkelig kommer til å like og elske i livet, er de tingene som kommer til å skaffe deg størst problemer". Det er sant, men egentlig er ikke det negativt, fordi det tvinger deg til å ta utfordringer og innse at man har et ansvar. Jeg mener… Siden jeg var så privilegert å arve en fantastisk elv og eiendom som dette, må jeg forsøke alt jeg kan å gå foran som et godt eksempel hva forvaltning og ivaretakelse angår. Hvis jeg kom hit, fisket opp så mye laks som mulig og drepte alt som var, ville i hvert fall jeg fått problemer med samvittigheten. Jeg tenker på noen av de gamle bildene vi har her på Fiva, bilder av fantastiske fangster. Det var jo ikke uvanlig før, og vi feiret som gale. Men når jeg ser disse bildene i dag, innser jeg at det aldri må skje igjen! Hvis elva kommer seg, må jeg ta ansvar...gå foran som et godt eksempel og ta vare på elva som er så viktig… Ikke bare for oss, men for både lokalsamfunnet og hele nasjonen.

Etter å ha tilbrakt en dag sammen med William Arthur Bromley-Davenport, forstår jeg godt at han nyter stor lokal respekt. En inderlig kjærlighet til Romsdal og den norske laksen, samt en behagelig, uhøytidelig tone, er forklaringen. Dessuten har jo familien vært en del av samfunnet her i over 150 år. Det blir sikkert 150 år til.

- Den største lykken man opplever som far, er å ha barn som deler de samme verdiene som deg. Hvis det finnes noen som er enda mer lidenskapelig i forhold til elva enn meg, så er det sønnen min, Nicholas. Og hans sønn, Harry, kommer hit av og til, og jeg er sikker på han kommer til å utvikle den samme pasjonen for stedet, avslutter Bill.
Jeg tviler ikke.

Det gamle langhuset på Gulla gård er et trist syn.
Storlaks over hovedinngangen i langhuset.	"Test your tackle". Hovedinngangen fra innsiden.
Gulla gård i glansdagene (Motiv fra gammelt postkort).	"A nice catch" (Foto: Gulla gårds eget album)
Fleetwood Sandeman.	Fangstjournal fra 1898 (Fra bygdemuseet i Surnadal).
	Fra spisestuen i langhusets sørende.
Den gamle grua står fremdeles.

Fra veien er det gamle langhuset et trist syn. Vinduer og vegger er i ferd med å rase ut, taket har gitt opp å holde vannet ute. Over hoved- inngangen har maleriet av storlaksen fra 1800-tallet falmet. Det er lenge siden britiske aristokrater boltret seg på Gulla gård i Surnadal.

Jeg parkerer foran den falleferdige bygningen. Litt oppgitt betrakter jeg råttent tømmer og ødelagt panel. Et digert hull i den ene veggen gir uvedkommende anledning til å inspisere langhuset innenfra. Det er imidlertid langt fra ufarlig. Gulvet er usikkert og flere steder er taket stemplet for at ikke hele bygningen skal klappe sammen. Men jeg tar sjansen.

Det knirker under føttene mine. Med eierens velsignelse, har jeg fått anledning til å ta langhuset i nærmere øyesyn. Jeg går fra rom til rom. Fra det blåmalte spiskammerset, gjennom det som var kjøkkenet, via en gang, til spisestuen, gjennom en ny gang, og til salongen. Den gamle peisen er fortsatt rimelig hel. Det samme er tapetet på veggene, men ellers er rommet ribbet for gjenstander og minner. Borte er lysekroner og kandelabre, gyllenlærstoler og mahogny-bord.

Så kommer jeg til et rom med en diger grue. En gang i tjeneste for britisk overklasse, i dag dimittert for godt. En lem i gulvet fanger interessen min, men den er låst. Kanskje det var en vinkjeller der nede?

Jeg fortsetter, og passerer dører som er dekorert med malerier av både eføy og klassiske laksefluer. Ved hovedinngangen stopper jeg. Den er boltet fra innsiden. På den brede lista over hodet mitt har noen oppfordret fiskerne til ikke å kaste bort tida. "Test your tackle" – på norsk "sett utstyret på prøve" - er skrevet med tjukke bokstaver.

Forsiktig går jeg opp i 2. etasje, men da tør jeg ikke mer. Det er rett og slett for risikabelt. Fra toppen av den slitte trappa legger jeg imidlertid merke til en vegg som er dekket med gamle aviser. Sannsynligvis fungerte de som isolasjon eller underlag for tapetet som en gang hang der. Jeg strekker hals og konstaterer at samtlige aviser er britiske "Daily Telegraph"-utgaver fra 1884…

Jeg er ikke oppgitt lenger. Jeg er sjokkert. Hvordan kan noen la en historisk laksegård forfalle slik? At prosessen har pågått en stund er det liten tvil om. At selv feit nordmørs-furu har råtnet og smuldret opp, vitner om tiår med likegyldighet.

TAUTREKKING OG WHISKY
Jeg rusler tilbake gjennom hullet, langs veranda-plattingen som en gang hadde et flott overbygg, og ut i den store hagen foran langhuset. Nede i det lange gresset skimter jeg gamle steinheller, og aner konturene av det som var en gangvei. Under den digre eika, tipper jeg britene hadde plassert et lite bord med marmorplate, omkranset av elegante cafè-stoler i smijern. Et flott sted å sitte i skyggen og nippe til en sherry, før kveldsfisket tar til.

Fra hagen leder en liten skråning ned til en andedam, som for lengst er grodd igjen. Og hundre meter borte, ved foten av Trollheimen, renner Surna. I dag hindrer busker og trær utsikten til elva, men for 150 år siden…

Den første britiske laksefiskeren som eide Gulla gård, var oberstløytnant W. Wernon. Han kjøpte eiendommen for 16.000 kroner i 1877. Utover dette finnes det lite informasjon om offiseren, noe som trolig skyldes at han solgte gården og forsvant allerede året etter. Kjøper var Fleetwood Sandeman, overhode i det kjente vinhuset Sandeman.

Hver sommer kom Sandeman og følget hans til Surnadal for å friste vestlands-laksen. Gamle fangstjournaler beretter om eventyrlige dager i elva. Selv om innbyggerne i dalen stusset over rikingene som kom helt fra England for å fiske, ble Sandeman etter hvert regnet som en av bygdas egne. For tro ikke at han valgte å holde en lav profil, slik mange andre "lakselorder" gjorde. Tvert imot – Sandeman inviterte folk til fest og moro på Gulla gård, med tautrekking og leker for ungene, mens de voksne koste seg med vin og dans på låven.

Blant de mange historiene som innbyggerne i Surnadal fortsatt elsker å fortelle, er historien om den gangen Sandeman glemte en kasse whisky på kaia i Kristiansund – fast anløpsted for yachten hans. Det var selvsagt intet mindre enn katastrofalt, og for Sandeman fantes det bare en løsning: Å leie en båt som kunne hente de edle dråpene og frakte dem helt inn fjorden til Surnadal. Vel og merke er det stas med laks og vakker natur, men en sommer uten whisky var utenkelig for britiske aristokrater.

Siste gang Fleetwood Sandeman fisket i Surna var sommeren 1909. Tre år senere døde han, 65 eller 66 år gammel (fødselsdatoen er usikker). En epoke i elvas og bygdas historie var over.

NORWEGIAN ANGLINGS
Omtrent samtidig med Sandemans bortgang, ble Gulla gård annonsert for leie hos det London-baserte selskapet Lumley & Dowell. Det anerkjente foretaket hadde spesialisert seg på formidling av sportsfiske-reiser til Norge. I den årlige utgaven av boka "Norwegian Anglings" ble all tenkelig og utenkelig informasjon som britiske sportsfiskere kunne ha interesse og nytte av, samlet. Her fantes beskrivelser av de viktigste elvene, opplysninger om fangster og anbefalte fluevalg, overnattings- og transportmuligheter var godt beskrevet, og boka lot i tillegg leseren bli kjent med både land og folk. Alt var selvsagt akkompagnert av detaljerte kart og flotte fotografier.

I 1912-utgaven av "Norwegian Anglings" ble altså Gulla gård presentert. Teksten er åpenbart skrevet mens Sandeman fortsatt levde, og eiendommen ble leid ut fordi vin-produsenten selv ikke orket den lange reisen lenger. Prisen var 250 guineas (gammel regneenhet som tilsvarte drøye £260) for hele sesongen. Alternativt kunne man leie stedet for en måned av gangen. I annonsen kan vi blant annet kan vi lese følgende:
Glimrende laksefiske. Har tilhørt samme eier i mange år. Omtrent 5 miles med fiske fra begge sider i berømt elv. To hus med 13 soverom, spisestue, fritidsrom, røykesalong m.m. ledig for leie.

Snart var herligheten leid ut. En gammel fangstjournal forteller at sesongens første, britiske "fishing party" ankom Gulla 24. juni. Med forbehold om at den sirlige, gamle skriften er korrekt tydet, inkluderte følget blant andre Edmund Russel, Mr. Abercromley og Captain A.T. Crosse.
Allerede dagen etter landet sistnevnte en laks på 26 pund, det vil si 12 kilo. En utmerket start, og den kvelden var utvilsomt stemningen på Gulla svært god. Men deretter sviktet Surna. De neste ukene ble vannstanden lavere og lavere, hvilket er dårlige nyheter for laksefiskere. Selv om de britiske gjestene tilbrakte lange dager ved elva, ble det ikke flere storlakser. Noen lot seg riktignok lure til hogg, men samtlige klarte å stikke av. Frustrerte briter lot de lokale roerne få skylda. Vi kan lese skuffelsen i følgende linje, notert i fangstjournalen:
Noen klarte vi å kroke, men fordi roerne ikke evner å følge etter fiskene raskt nok, klarte vi ikke å lande noen av dem.

Mindre fisk var det imidlertid nok av… Da herrene forlot Gulla i slutten av juli, hadde de landet 22 grilse (1,5-3 kilo) og 37 sjøørret. Likevel – britene hadde nok drømt om et bedre fiske enn dette.

DET VILLE NORGE
Men det var ikke bare Fleetwood Sandeman som bodde på Gulla gård. Vinkongen tok gjerne imot venner og andre britiske eventyrere som kom til Norge på 1800-tallet. Flere av gjestene skrev senere reiseskildringer, der oppholdene i Surnadal ble beskrevet. En av disse var Abel Chapman, som oppsummerte sitt besøk på Gulla i boken "Wild Norway":
Sommeren 1892 i Norge var kald og våt, nesten ikke en eneste varm dag. Morgen etter morgen tørnet vi ut, bare for å se tåkedotter drive langs fjellene, som ved midtsommer hadde nysnø på toppene, og elven var i hyppig flom. Likevel ble det for meg et merkeår, for da høstet jeg på Gulla i den deilige Surendal mine første erfaringer om stor fisk i stor elv.

Chapman skildrer deretter en voldsom kamp med en sprek Surna-laks. Men til slutt får han lønn for strevet. Kreftene til den sølvblanke fisken tar slutt, og Chapman fortsetter:
Å, hvor det lindrer mine verkende armer å legge stangen ned og hvile noen minutter i gresset og den søtt duftende timian. Fisken var en hunn-laks på 22 pund, nettopp kommet opp fra fjorden. Kampen varte bare i 20 minutter fra kroking til klepping, men den skrift den risset på minnenes tavle var uutslettelig.

Foruten Gulla gård, var også Harang gård på andre siden av elva i britisk eie på 1800-tallet. Allerede i 1865 skrev I.H. Barther og G.E. Jarvis under på en leieavtale med 16 av bygdas grunneiere. Den sikret herrene retten til å fiske i elva i ti år. Sistnevnte kjøpte Harang gård i 1872, og solgte den videre til A.W. Whitmore i 1884. I motsetning til Gulla gård, er Harang gård restaurert og de to stuene fra den britiske æraen har forandret seg lite siden storhetstiden.

FORFALLET BEGYNNER
Fleetwood Sandemans bortgang i 1912 var begynnelsen på slutten for Gulla gård. Sandemans tolk og tjener, Nils Nilsen, kjøpte eiendommen av vinprodusentens arvinger, og startet et pensjonat. Britiske, men også norske gjester, brakte sportsfiske-tradisjonen videre. Stedet fikk rosende omtale i media, og til og med kong Haakon var innom Gulla gård.

Men i 1941 dør Nils Nilsen, og enken Elise overtar driften av pensjonatet. En vanskelig oppgave for en godt voksen kvinne. Enklere blir det ikke, da gården noen år senere herjes av brann. De to gamle sveitserhusene på eiendommen blir totalskadd, mens det gamle langhuset mirakuløst nok slipper unna flammene.

Så går Elise bort. Ekteparets datter blir sittende igjen med ansvaret, og hun fortsetter pensjonat-driften fram til 1960-årene. Nå begynner langhuset for alvor å forfalle. Torvtaket får leve sitt eget liv, og minner snart om en liten skog. Hissige røtter baner seg vei gjennom gamle paneler og snart begynner vann å trenge inn. Slik fortsetter naturen å herje med langhuset – helt til rundt 1980. Da blir omsider gress og trær fjernet, og taket dekkes isteden med bølgeblekk-plater. Men det er altfor sent.

Det er noen år siden jeg reiste til Møre og Romsdal for å betrakte restene av det ærverdige langhuset på Gulla gård. Eieren som lot meg slippe inn, er død. Siden hun ikke hadde noen barn eller annen nær familie, ble alt innbo solgt på auksjon. Blant de mange tusen gjenstandene som gikk under hammeren, var flere minner fra den britiske æraen på Gulla. Utskårne trelakser, gamle bøker, tegninger, bilder og møbler i edeltre oppnådde gode priser.

Med noen helt spesielle objekter, blant annet de gamle fangstjournalene og gjestebøkene, fikk heldigvis Surnadal kommune forkjøpsrett til. Disse er i dag utstilt i "Gulla-rommet" på bygdemuseet.

Nylig ble også Gulla gård solgt. Prisen endte på 1.150.000 kroner. Hva den nye eieren gjør med det gamle langhuset, gjenstår å se. Å tro at det finnes noe annet alternativ enn riving er som å tro på sju rette i lotto – to helger på rad. Og kanskje er det like greit at bygningen jevnes med jorda. Å se den slik den fremstår i dag, er bare trist.

Ormetjønn svikter aldri.	Moro på myra.
Terje og Maja slapper av på svaberget.
En fin høstørret.	Med stanga i den ene hånda og kameraet i den andre...

Sesongen for en tørrfluefisker er kort og hektisk. For min del starter den som regel med et par bomturer i april, før den ender i høstfjellet. Å lure en feit, rød september-ørret er alltid en fin avslutning på sesongen.

Regntunge skyer henger nedover fjellsiden. Et sted oppe i tåka ligger det lille vannet der vi har tenkt å avslutte ørret-sesongen. Været stemmer ikke spesielt godt med meteorologens optimistiske spådommer fra kvelden i forveien, men det er vi jo vant til.

Med solide matpakker og fulle kaffetermoser i sekkene, legger broren min, Terje, og jeg i vei opp det bratte skaret. Vi følger en flere hundre år gammel kløv-rute, som går over fjellet og helt ned på den andre siden.

Sakte, men sikkert legger vi dalen under oss. Svetten siler og lårene verker, men jeg klager ikke. Det er godt å kunne legge mobiltelefon og dagsplanlegger hjemme, og bruke kroppen litt. Tregrensen passeres, og snart er vi framme ved bekken der friskt fjellvann gir nytt mot.
Det er fortsatt noen uker til det voldsomme fargespillet i høstfjellet starter, men vegetasjonen begynner å få et skjær av rødt. Mens vi tusler over våte myrer og enger av reinslav, melder nysgjerrigheten seg... Vaker det i vannet? Hva står på ørretenes meny i dag?

Maja, derimot, bryr seg filla om insekter. Den tre år gamle, irske wheaten-terrieren storkoser seg på tur. Hun svinser i alle retninger, snuser litt og tisser litt, og blir fullstendig krakilsk hver gang en forskremt, liten lemen legger hylende på sprang.

FIN HØSTØRRET
Målet er Ormetjønn. Selv om vannene her oppe er mange og fristende, foretrekker vi denne lille perlen. Ormetjønn har aldri sviktet oss, størrelsen passer oss utmerket, og vannet ligger dessuten nede i et lite søkk – godt skjermet mot vind.

Etter nesten tre timers gange, er vi endelig framme. Vi setter fra oss sekkene, bytter gjennomvåte t-skjorter, og konstaterer at skydekket er i ferd med å sprekke opp. Snart treffer solstrålene en diger melkehvit kvartsstein like ved. Dette lover godt!

Men ute på vannet skjer det lite. En og annen ørret er oppe, men ingen vaker regelmessig. Jeg myser ned i flueboksen og valget faller – som det ofte gjør på denne tiden av året – på en vårflue-imitasjon.

En lett bris gjør forholdene ideelle. Jeg fisker meg fra den ene siden av vannet til den andre. Samme prosedyre hver gang: Kast ut, vent noen sekunder og trekk inn med korte rykk. Men ikke noe skjer. En liten tass gjør riktignok et tappert forsøk på å sluke flua, men den bommer og viser seg ikke igjen.

Etterhvert begynner jeg å bli ukonsentrert og flua finner veien til både dvergbjørk og lyng. Det er like greit med en pause.

På den andre siden av vannet har Terje sneket seg ut på myra. Han stopper et par meter fra kanten. Plutselig vaker det forsiktig bare 20 centimeter fra land. Sekunder etter treffer en liten, svart maur-imitasjon overflaten. Jeg rekker ikke engang å blunke før ørreten er oppe og henter flua. Terje gir tilslag og fisken svarer med et hissig sikk-sakk-raid langs myra.

Det er en sprek ørret. Det knurrer i snella og stanga bøyer seg kraftig under fiskens gjentatte forsøk på å kvitte seg med fremmedelementet. Fra orkesterplassen min legger jeg merke til ansiktsuttrykket til Terje. Et spesielt, nesten barnslig smil avslører hvor moro han synes dette er. Han ser alltid slik ut når han kjører fisk. Det gjør sikkert jeg også.

Snart ligger fisken i håven. Ingen kjempe, men likevel en fin høstørret på fire hekto.

STØRRELSEN BETYR IKKE NOE…
Vi bestemmer oss for å la Ormetjønn "hvile" litt. Derfor tar vi med oss stengene og tusler opp til et annet vann, et par hundre meter unna. Det er vesentlig større enn Ormetjønn, men enkelte steder er det nokså kronglete å komme til.

Flere ørreter er oppe, men etter hvert som vi fisker oss rundt vannet, konstaterer vi med en viss skuffelse at det bare er småtasser som er i farta. Selv ikke en diger Streaking caddies evner å lokke vannets mer erfarne ørreter til overflaten.

Stor eller liten har imidlertid ingen betydning for Maja. Hun synes det er like spennende hver gang vi trekker inn en fisk. Av og til mister vi nesten balansen fordi bikkja tråkker i bena våre av pur opphisselse. Når ørreten endelig har kommet til land, snuser Maja litt på den merkelige skapningen, spanderer et slikk eller to, før interessen avtar ganske raskt. Helt til hun oppdager at en ny, sprellende fisk er underveis…

Sulten begynner å merkes og vel tilbake ved Ormetjønn finner vi fram matpakkene. Det har blitt varmt og godt, og det er ingen grunn til å beholde genserne lenger. September-dagen har blitt adskillig bedre enn vi torde håpe på.

Vi slår oss ned på et nydelig, blankskurt svaberg. Det er utrolig hvor godt brødskiver med svett ost og daff servelat kan smake… Enda bedre er det at bekken som renner ut i Ormetjønn, passerer delvis over og forbi svaberget. Dermed er det bare strekke seg den ene eller andre veien for å hente en kopp iskaldt fjellvann.

Så avsluttes måltidet med naturens egen dessert – store, søte blåbær. Bedre tror jeg ikke det er mulig å ha det!

ET HYGGELIG MINNE
Etter maten sovner både Terje og Maja på svaberget. Jeg tar også en halvtime på ryggen, men er kjapt på beina da jeg våkner og ser en ørret vake nede på vannet.

Vårflua byttes ut med en mygg. Så venter jeg helt til fisken viser seg igjen. Denne gangen noen meter fra land. Jeg legger flua midt i vaket, og mot steinbunnen i det krystallklare vannet ser jeg at ørreten bråsnur. Forsiktig, men bestemt tar den myggen.

Kameraet henger rundt halsen. Det gjør alltid det når jeg fisker alene – eller når turfølget mitt ligger og snorker. Ikke det at jeg forventer å møte en bjørn, men tross alt vet du aldri hva som skjer… Så mens jeg holder stanga i den ene hånden, forsøker jeg etter beste evne å forevige den lille fighten med den andre.
- Et hyggelig minne fra årets siste fisketur, tenker jeg.

Ørreten er, i likhet med sine brødre og søstere her oppe, i god kondisjon og voldsomt energisk. Å kjøre en fisk i Ormetjønn er bestandig moro. Men etter noen minutter er ørreten tom for krefter. Ingen rekordfisk dette heller, men stor nok til at også den havner i fryseboksen. Og stor nok til at en allerede flott dag blir helt perfekt.

Det blir tre, fire ørreter i løpet av ettermiddagen. Men da klokka nærmer seg 18 er det på tide å tenke på returen. Vi renser ørretene og rigger ned stengene for siste gang i år.
En sesong er over, men om noen måneder braker det løs igjen. Takk og pris for det. Jeg gleder meg allerede.

En islandsk drøm (Foto: Terje Harangen)
En perfekt sommerkveld på Island. Den tidligere barneskolen Kidagil fungerer nå som hotell.	Godafoss. Islandshester i Bárdardal.
Mitt livs fisk, tatt en nydelig sommerkveld på Island.	Vekt: 3 kilo (Foto: Terje Harangen)
Kveldsstemning på den nedre strekningen.	Terje venter på vak (og krangler med knott...).
Moro i møkkaværet: Terje er i ferd med å håve en skikkelig kubbe...	..som veier 2,5 kilo.
Klare for siste fiskekveld med gjengen: Morten Harangen (t.v.), Martin Gidlund, Thomas Jentzch, Frank Vågø, Rudolf Danielsson, Letzec Kozarek, Jan Abrahamsen, Jan Sekander, Terje Harangen.

En rygg kommer til syne, vårflue-puppa forsvinner i en diger ørret-kjeft og kampen er i gang. Fisken tar med seg snøret og halve backingen før den stopper, og jeg innser jeg har kroket mitt livs ørret. Men å lande den islandske drømmen er en utfordring…

Sola har nettopp krøpet ned bak åsen. Den islandske juli-himmelen er farget intenst rød, og i det fjerne ligger tåka tjukk mellom 7000 år gamle lavaformasjoner. Klokka har passert 23, og for å se bedre har jeg fjernet insektsnettet rundt ansiktet. At knotten umiddelbart finner veien inn i nese og ører, får jeg heller leve med. Det eneste jeg tenker på er å lande drømme-ørreten.
- Hent kameraet! Det ligger i sekken… Ved siden av whisky-flaska!
Jeg skriker til broren min, Terje, som har vadet ut 100 meter lenger ned. Jeg kjenner jeg er litt skjelven. Vanligvis pleier ikke en simpel ørret å få det psykiske overtaket, men så har jeg aldri kroket en islandsk torpedo før heller… Og det er grunn til bekymring. Ute i elva står fisken bom stille etter det lakseliknede utraset. Med en 0,18-spiss er jeg redusert til en statist, og kan ikke annet enn å vente på hovedrolle-innehaverens neste trekk.

Hvor pokker er Terje? Jeg blir litt irritert når han, tross en klar ordre, ikke dukker opp. Jeg strekker hals, ser silhuetten hans og forstår hvorfor... Stanga til Terje står i en karakteristisk bue. Jammen kjører han ikke fisk, han også!

Etter tre, fire minutters stillingskrig går ørreten min lei. Den setter fart, og jeg har ikke noe annet valg enn å la den bestemme. Noen voldsomme bevegelser senere er det over. Kroken slipper, og snøret blir liggende slapt i vannet. Ørreten vant.

Jeg blir stående apatisk i elva, og føler meg helt tom innvendig. Spørsmålene melder seg: Var tilslaget for dårlig? Skulle jeg vist ørreten hvem som var sjefen, og kjørt den hardere? Hvor stor var den? Sikkert to kilo. Kanskje enda større.

Jeg tusler på land og ned til Terje. Hans ørret ligger trygt i håven. Det viser seg å være en nydelig fisk på 1,2 kilo. Vi setter oss og tar et glass skotsk single malt. Det er på tide å legge seg, og sove bort skuffelsen. For i morgen…

SVARTÁ
Det er bare ett døgn siden vi kom fram til Kidagil. Den nedlagte barneskolen i Bárdardal, nord på Island, fungerer i dag som hotell for lidenskapelige fluefiskere, ridende turister og slitne syklister. Etter 50 mil i en skranglete, men trofast Ford Transit, var det godt å strekke på beina, pakke ut og få litt mat i kroppen. Selv om det var sent ventet nemlig vertskapet, Jonas og Sigrun, med et utmerket måltid. Det vil si, fisk røkt på sauedrit var en ny og nokså stram opplevelse. Men for å være diplomatisk: Det er jo alltid interessant å utvide den kulinariske horisonten…

Å reise til Island for å fiske ørret har jeg fantasert om siden jeg for alvor begynte med fluefisking på 1980-tallet. Det var Even Rises levende historier om sine opplevelser på øya som tente gnisten.

20 år senere oppfylles altså drømmen. Sammen med en gruppe norske, svenske og danske fluefiskere skal jeg og Terje tilbringe nesten to uker på Island. Jeg har aldri besøkt landet før, men forstår raskt at vi er i gode hender. Reiseleder er nemlig Jan Sekander, en dyktig fluefisker med 20 sesonger i Svartà bak seg. Det han ikke vet om elva og ørretene, folk og fauna, kultur og historie, er simpelthen ikke verdt å vite.

Jeg forstår Sekanders begeistring for Svartá. Elva tilfredsstiller en fluefiskers våteste drømmer, og byr på et variert fiske. Den øvre strekningen er smal og lekker. Poolene ligger som perler på en snor, oppkalt etter så vel kvinner som kroppsdeler. Deretter følger Storátunga – en lang, bred strekning som huser mye og stor fisk. Så kommer Henriks Pool: Et digert kaos av strømmer og muligheter. Ørretene står på alle kanter. Til slutt følger den nedre strekningen, bred og relativt rolig. Der kan fluefiskeren vade over store deler av elva, og samtlige ørreter er innen rekkevidde. Er du heldig kan du dessuten ta flott røye der. Kan det bli mer spennende?
Til slutt forener Svartá krefter med Islands lengste elv, Skjálfandafljot, som danner mektige Godafoss og munner ut i fjorden ved Husavik – byen som er verdenskjent for sine hvaler.

EN NY SJANSE
Man blir fort blasert på Island. Etter fire dagers fiske har jeg bare landet ørreter på rundt kiloen. Hjemme i Vestfold en fantastisk statistikk, men i Svartá er dette nærmest for småfisk å regne.

- For din mentale helses skyld håper jeg du passerer to kilos-grensa snart, flirer Terje, mens vi forbereder oss til nok en økt i elva. Jo, det hadde smakt med en skikkelig kubbe nå. Det er tross alt det jeg kommer for. Terje, og flere andre i gruppa, har allerede tatt noen aldeles praktfulle ørreter. Den foreløpig største veide 2,8 kilo.

Vi skal fiske den nedre strekningen, og jeg er forsiktig optimist. Været er bra, noe som lover godt for vårflue-klekkingen. Dessuten: Selv om ørretene i Svartá vaker relativt sjelden, er det bestandig noen steady risers på den nedre strekningen.

Vel framme rigger jeg stanga og tar plass ved et smalt, men dypt parti av elva. Der presses vannet mellom en høy skråning og en kant av mørk lavastein. To markerte strømmer dannes, og der står garantert diger ørret.

Klokka passerer 23, og vi ser – og hører – omsider det første vaket. Snart begynner ternene å stupe mot overflaten, og med imponerende presisjon plukke vårflue-pupper foran snuta på ørretene. Men det er insekter nok til alle. Stadig flere sultne fisker lokkes opp. Festen har begynt, og det gjelder å ikke miste hodet. For aldri har jeg sett grovere fisk velte seg i overflaten. Og aldri har jeg hørt ørreter slurpe høyere enn her i Svartá.

Etter å ha observert matorgien en liten stund, finner jeg et offer. Bare fire meter foran beina mine kommer et digert hode til syne – med jevne mellomrom. Jeg velger en flytende vårflue-puppe i størrelse 16, med kropp av ice dub og en hvit vingekasse av foam. For øvrig en kreasjon Terje har æren for. Imitasjonen lander rett ovenfor ørreten, og sekunder senere bryter helvetet løs. Vannet reiser seg. Fisken lager en bølge i det overflaten brytes og flua forsvinner.

Jeg trekker pusten og hever stanga. Ørreten sitter – men hvor lenge? Snøret og halve backingen forsvinner ut – igjen. Jeg banner i det jeg får et solid slag over tommelen av snelle-håndtaket.

LATTERLIG LITEN HÅV
Klok av skade fisker jeg med 0,20-spiss denne kvelden, og tør derfor legge noe press på ørreten. Faktisk viser den en viss samarbeidsvilje, og sklir i min retning. Pulsen synker litt, og det føles som en liten seier da jeg klarer å samle noen meter snøre på den sørgelig slunkne spolen.

Terje har kommet til, og står klar med håven. Men ørretene i Svartá er like spreke som de er vakre. Hver gang jeg klarer å tvinge fisken nærmere, svarer den med noen rolige slag med halen - og forsvinner igjen.

Omsider viser ørreten tegn til svakhet. Etter ti minutters kamp lar fisken seg presse til overflaten. Terje får det første glimtet av ørreten, og bekrefter det jeg allerede visste: Dette er en skikkelig kubbe!

Selv om jeg nå er rimelig sikker på at flua sitter og knutene holder, er jeg nokså klam i hendene. Snart er ørreten klar for håven, og da vet jeg den kommer til å gjøre et siste forsøk på å slippe fri. Det er et kritisk øyeblikk. Hvor mange fluefiskere har ikke opplevd å feile akkurat da...

- Da kliner vi til, sier jeg og kikker bort på Terje.
- Greit, men jeg tror håven er i minste laget, svarer han, i det ørreten nesten tipper over på siden av utmattelse.

For siste gang tvinger jeg ørreten i min retning. Og ganske riktig… Fisken nærmest eksploderer da Terje forsøker å lure den i håven. Men den orker ikke svømme mer enn to, tre meter. Kampen er over.

Det er den vakreste ørreten jeg noensinne har sett. Full av prikker, med de karakteristiske lilla flekkene på gjellelokkene, et lite hode og en vanvittig feit kropp. Vekta viser 3 deilige kilo! Jeg er verdens lykkeligste fluefisker, og humøret blir ikke akkurat dårligere når jeg en halvtime senere lander en ørret til. Den veier 2,4 kilo.

KNOTT, HEST OG REV
Det skjer lite i Bárdardal. Avstanden mellom gårdene er stor og trafikken på grusveiene langs Skjálfandafljot er begrenset. Ungdom flytter til Akureyri og andre byer fortest mulig. Å bli sauebonde i denne karrige og klimatisk tøffe delen av verden, frister ikke mp3-generasjonen. Økonomisk er det vanskelig, og sosialt er det utfordrende. Vi, derimot, nyter den usedvanlige rolige atmosfæren.

Når vi ikke fisker, går tiden med til å slappe av med en bok eller film, binde fluer, sove litt, tigge litt ferskt brød på kjøkkenet, og reise på utflukt. Aldri har jeg vel opplevd en mindre stressende ferie. Det gjør godt for både kropp og sjel.

Men det er likevel hyggelig med små overraskelser. Som å oppleve en flokk islandshester komme i full fart forbi hotellet, for eksempel. Eller se øyas eneste naturlige pattedyr: Polarreven. I fjellknausen like ved hekker et vandrefalk-par, og i tunet utenfor Kidagil tusler heiloene. Jo, tross det rolige livet er det nokså tett mellom prikkene over i’en.

Det er tett mellom knotten også. Horder med insekter kan drive selv det mest tålmodige menneske til vanvidd. At de ikke biter er en mager trøst når du knapt ser elva for bare knott. Insektsnett er simpelthen nødvendig på Island, akkurat som varme klær.

For været på øya er ustabilt, og skifter like fort som i fjellet hjemme. Regn, tåke og iskald vind fra nord setter både humør og klær på en solid prøve. Noen kvelder, mens jeg sitter på bredden og hakker tenner, melder tvilen seg. Hva i all verden holder jeg egentlig på med? Betaler tusenvis av kroner for å fryse… Hjemme rapporterer kjærester og koner om hetebølger med over 30 grader og kaos på strendene. Jeg fantaserer om å sitte på en uterestaurant, i kortarmet skjorte, og drikke iskald pils.

Men så vaker det, og dermed feies tvilen til side. Jeg er jo i paradis. Selv Martin Gidlund, en reisevant tannlege fra Stockholm, er nok enig i det. Selv om han var så kald en kveld, at han krøp ned i en sauegrop for å søke ly mot været.

MAGISK STEIN
Terje har fisket i Svartá tidligere, og har et spesielt forhold til Storátunga. Ved en diger stein på denne strekningen har han lurt flere store ørreter, blant annet en praktfull fisk på 2,9 kilo. Ikke rart Terje synes det er moro å være tilbake.

Vi starter som vanlig kvelden på bredden. Å ligge på ryggen, kikke på himmelen, ta en liten knert og snakke tull har nesten blitt tradisjon. Men vi holder et øye med elva, og venter på klekkingen. Foruten vårfluer, er det mygg som holder liv i ørretene i Svartá. Døgnfluer finnes ikke. Dessverre.

Vinden er nokså sur i det vi tar stengene og vader ut i elva. Terje tar naturligvis sikte på steinen, jeg velger en fin strøm lenger ned. Det er bare fem, seks grader i vannet, og tross flere lag klær blir det fort grøssent. Jeg står med ryggen mot vinden, hakker tenner, og er svært takknemlig for den store, gode hetta på vadejakka.

Snart hører jeg et rop. Jeg snur meg og kikker på Terje. Han kjører fisk! Steinen svikter ikke, og til begges fornøyelse er ørreten nesten like mye over vann som under. Det knurrer i snella når fisken tauer av sted, og mens Terje koser seg, henter jeg kameraet.

Terje fisker med en Rackelhane. Stanga er bygget av svenske Kenneth Boström, og vekker bestandig en viss oppmerksomhet. Mens bunndelen er laget av splitcane, er midt- og toppdelen laget av kullfiber. Rackelhanen er myk og smidig, og egner seg utmerket i Svartá. Den suger kreftene ut av spreke ørreter, og dessuten virker fiskene roligere i møtet med Rackelhanen, sammenliknet med for eksempel min relativt raske Sage.

Likevel, ørreten oppfører seg slik vi har lært å kjenne dem. Den lar seg presse i retning Terje, men når den kommer farlig nær padler den av sted. Øvelsen gjentas inntil fisken er utmattet, og Terje kan lande hannørreten. Vekt: 2,1 kilo.

Ti minutter senere er det på’n igjen. En ny ørret krokes ved steinen. Elk Hair Caddies’en i størrelse 10 er tydeligvis vanskelig å motstå. Terje mener å kjenne at denne fisken er mindre, og jeg dropper å hente kameraet. Vekt: 1,7 kilo.

Da ørret nummer tre sitter etter ytterligere ti minutter, tror jeg knapt mine egne øyne. Kulissene er perfekte. Himmelen er rosa, lyset passe mystisk, og jeg vasser inn for å hente kameraet igjen. Det blir noen flotte bilder av både fighten og den røslige ørreten. Vekt: 2,4 kilo.

- Kan jeg prøve nå, spør jeg. Terje nikker og setter seg på land for å hvile på velfortjente laurbær. Jeg tar posisjon 15 meter unna steinen, og kaster, kaster og kaster. Det skjer naturligvis ingenting. Fluefisking er og blir en underlig sport.

PÅ GJENSYN…
Etter å ha gledet meg til å reise til Island i 20 år, var sjansen for å bli skuffet naturligvis stor. Drømmen var å lande en ørret på to kilo eller mer, og dermed sette en solid personlig rekord.
Vel hjemme er statistikken særdeles hyggelig lesning: Jeg tok fire ørreter på to kilo eller mer. Det samme gjorde Terje. Dessuten landet vi ytterligere 13 fisk på mellom èn og to kilo, og tre ørreter på mellom en halv og èn kilo. En røye ble det også.

Svartá skuffet med andre ord ikke. Det er riktignok synd det ikke vaker mer, for personlig synes jeg blindfisking er kjedelig. Erfaring og kunnskap om ørretenes standplasser og oppførsel, er med andre ord svært viktig i en elv som denne.

Men likevel… Det finnes ikke mange elver av Svartás kaliber i verden. Nettopp derfor reiser jeg nok tilbake til Island. Og til sagaøyas eventyrlige ørreter.

Vil du reise til Island og fiske i Svartá? Informasjon finner du her / Would you like to fish Iceland's River Svartá? You'll find information here

Abbotts Worthy, River Itchen
Vertshuset the Vine Inn, Stockbridge	Grosvenor Hotel, High Street, Stockbridge
Kimbridge, River Test	Ørret, 1,4 kilo, Kimbrigde, River Test
Abbotts Barton, River Itchen	Boreham Mill, River Wylye
Middle Woodford, River Avon	Nine Mile Water, Wallop Brook
Barton Court, River Kennet.	En perfekt, liten brunørret.
Weed cut i River Itchen	Etter weed cut
Ephemera danica (Elvesanddøgnflue)

Jeg er anglofil. Ikke det at jeg legger juleshoppingen til London, har sans for bleke, rødhårede kvinner eller forguder Beatles. Derimot kan jeg knapt leve uten jevnlige reiser til øyrikets juveler: Kalkelvene i det sørlige England. Gudene skal vite at fluefiske på historisk grunn ikke er noen billig moro, men jeg synes absolutt det er verdt det. Nysgjerrig? Kast deg på flyet…

-Jøss, hvor skal du med den?
Kapteinen om bord i Widerøe-flyet fra Sandefjord til Stavanger kikker på stangtuben min. I den trange midtgangen forsøker jeg å ta av jakka, ikke miste brusen og samtidig finne en plass til 4’ern.
-Scott, ja… Grei stang, fortsetter piloten.
Han kommer ut av cockpiten, fortsatt nysgjerrig på forklaringen. Jeg forteller at jeg skal reise videre fra Stavanger til London, hvor broren min, Terje, venter. Deretter kjører vi ned til Hampshire-distriktet. Til de sagnomsuste kalkelvene der pionerene gjorde sine store oppdagelser og skrev sine berømte bøker.

Min uniformerte venn blir tom i blikket. Han er fluefisker, og ønsker nok han kunne bli med. Han bekjenner at han drømmer om å tilbringe noen dager ved kalkelvene, men at planene er skrinlagt fordi klassikere som Test og Itchen virker utilgjengelige.

- Det virker som kalkelvene er forbeholdt personer med de "rette" vennene, sier han, før han tar plass ved stikka igjen.
Denne oppfatningen er han ikke alene om å ha. Jeg møter av og til fluefiskere som tror det er bortimot umulig å slippe til i kalkelvene. Slik var det nok tidligere, men i dag er situasjonen en helt annen.
Avstanden er dessuten behagelig kort. Det er ikke snakk om laaange turer til New Zealand, Argentina eller Montana. Fra du reiser fra Torp eller Gardermoen, tar det bare fire, fem timer til du framme.

Forutsatt at du husker det er venstrekjøring i England, selvfølgelig…

TEST
Vi har studert menyen og endelig bestemt oss: Indrefilet av svin, fløtegratinerte poteter og en dyr, men forhåpentligvis god rødvin. Etterfulgt av kaffe og konjakk, selvsagt. For Terje og meg handler fluefiske om å kose seg, ikke bare ved elva. En reise til den noble sportens vugge skal nytes, fra morgen til kveld.

Vi sitter i restauranten i det gamle, trivelige vertshuset "Vine Inn" i Stockbridge. Den lille byen med bare 500 innbyggere ligger i hjertet av Hampshire, og har blitt fast base hver gang vi skal fiske i det sørlige England.

Valget av Stockbridge skyldes imidlertid mer enn bare nærheten til kalkelvene. Like viktig er atmosfæren i denne byen. Her ligger for eksempel hotellet "The Grosvenor", som eies av den tradisjonsrike "Houghton Fly Fishers Club". Foreningen ble stiftet allerede i 1822, og har fortsatt regelmessige møter i det karakteristiske buede rommet i 2.etasje. Der slipper selvsagt ikke andre enn medlemmer inn, men alle er velkommen til å overnatte eller nyte en øl eller drink i hotellets bar.

Like utenfor Stockbridge renner Test. Med sine drøye 60 mil er dette Englands lengste kalkelv. Kilden finnes nær byen Ashe, nord i Hampshire. Derfra bukter Test seg rolig sørover gjennom det karakteristiske, frodige kulturlandskapet. Underveis til munningen i havnebyen Southampton, slår flere mindre kalkelver følge med Test.

Test er delt opp i en rekke strekninger. Min favoritt er utvilsomt Lower Mill, som renner over en privat eiendom i Longparish (Orvis). Kjøreturen dit fra Stockbridge, langs de uoversiktlige, men sjarmerende, engelske småveiene, tar omtrent en halvtime. Eiendommen ligger skjult bak en to meter høy mur. Fluefiskende gjester kjører gjennom en enorm smijernsport, og parkerer ved en anvist "fishing hut".

Det er som å komme til en annen verden. Mellom store, majestetiske eiketrær ligger et imponerende gods, bygget utelukkende av rød murstein. Hagen, eller rettere sagt parken, som omkranser bygningene kan ta pusten fra noen og hver. Gresset er like jevnt klippet som på en golfbane, ja, det ser nesten kunstig ut. Store dammer med et rikt fugleliv bindes sammen av kanaler, som alle passerer små møllehjul og stryk. Mengden vakre blomster og busker er rett og slett imponerende.

Tvers over eiendommen renner en nydelig del av Test. Det er nok av feite ørreter, og som i kalkelvene ellers er vannet klart som den fineste gin. Terje og jeg har opplevd noen fantastiske dager her, og kan ikke annet enn å anbefale strekningen på det varmeste.
Det er for øvrig en dansk familie som eier denne herligheten. Ifølge godsets vaktmester er de overhodet ikke interessert i fluefiske. Faktisk har de knapt prøvd fiskelykken i det hele tatt… For lidenskapelige dyrkere av sporten virker det intet mindre enn vanvittig.

ITCHEN
En annen klassiker i det sørlige England er Itchen. Denne kalkelven er vesentlig kortere enn Test, men fisket er minst like utfordrende og spennende. En kvalitet de gamle mestere visste å verdsette.

Strekningen Abbotts Barton utenfor Winchester er meislet inn i fluefiskets historie for evig og alltid. Alle pionerene har fisket der: Frederic Michael Halford, Francis Francis og George Selwyn Marryat.

Likevel var det George Edward Mackenzie Skues som gjorde Abbots Barton kjent. I nesten 40 år fisket han i denne vakre delen av Itchen. Her gjorde mannen som regnes som nymfefiskets far sine berømte oppdagelser. Mest kjent er kanskje hendelsen en høstdag 1892. Skues var fortsatt en ukjent mann, som sverget til tørrflue-fiske.

I en lokal forretning har Skues kjøpt et lite utvalg med Dark Olive Quill. Det viser seg at selv om fluene er flotte rent utseendemessig, er flyteegenskapene dårlige. Allerede på andre kast forsvinner imitasjonen under vann. Litt irritert drar Skues inn lina, da han plutselig oppdager en virvel der flua er. En ørret klarte ikke å motstå fristelsen. I forfjamselsen gir Skues et altfor kraftig tilslag, og dermed er både fisk og flue borte. Han knyter på en Dark Olive Quill til, finner en ny fisk og presenterer godbiten. Det samme skjer igjen: Først da imitasjonen synker fatter ørreten interesse. Men denne gangen sitter den.

Likevel går det noen år før Skues begynte å eksperimentere bevisst med nymfefisking. Blindet av Halfords lovprising av tørrflue-fiske trenger han tid. Slik at tanker om alternative metoder kan modnes og kontroversielle teorier kan testes. Som mange av dere sikkert vet kom Skues’ første bok, "Minor Tactics of the Chalk Stream", ikke før i 1910.

Nok historie. Nabostrekningen til Abbots Barton heter Abbots Worthy og er tilgjengelig hvis du er villig til å punge ut. (Rod Box). Men selv om det koster relativt mye å fiske her, synes jeg det er verdt det. Abbots Worthy er uten tvil en flott kalkelv-strekning. Særlig den nedre delen av strekningen er attraktiv. Det er mye ørret her, majoriteten veier mellom 500 gram og en kilo. Men her, som ellers i kalkelvene, finnes det stor fisk. Broren min har landet Hampshire-ørreter på over 2,5 kilo.

Fordi Abbots Worthy er så vakker, har jeg ikke prioritert å forsøke mange andre strekninger i Itchen. Men selvsagt finnes det flere gode alternativer i denne drømmen av en kalkelv. Sjekk annonser i blader som "Trout & Salmon" og "Fly Fishing and Fly Tying", eller sjekk hjemmesidene det er henvist til i kontakt-oversikten.

MANGE MULIGHETER
Det er tidlig om ettermiddagen 17. mai. Nasjonaldrakt og norske flagg er byttet ut med vadestøvler og engelsk moro. Pølser og brus må vike til fordel for fish’n’chips og Caffrey’s øl. Familiene er forlatt og vi befinner oss ved idylliske, lille Wylye i Wiltshire. Terje og jeg har leid en strekning som heter Boreham Mill (Fishing Breaks). Kjennere av fluefiskets historie vil forbinde Wylye med Oliver Kite, en svært dyktig fluefisker, naturelsker, forfatter og programleder på radio og fjernsyn. I hans bok "Nymph Fishing in Practice" fra 1963 er han avbildet ved nettopp Boreham Mill.

For en halvtime siden tvang en regnskur oss inn i hytta som eieren har bygget ved bredden. Men været skifter fort. Like plutselig som den forsvant, trenger sola gjennom en sprekk i skydekket. Det slutter å dryppe, vinden roer seg og vi skynder oss å tømme kaffekoppene.

I en liten sving oppdager Terje en ørret som vaker helt inne i gresskanten på den andre siden. I det krystallklare vannet kan vi se hver minste bevegelse den flotte skapningen gjør. Fluefiske blir ikke mer spennende enn dette. Mens jeg sitter klar med kameraet, knyter Terje på en diger "Ephemera danica"-klekker. Den har vi overlistet flere ørreter med i dag.

Å ha avslørt ørretenes meny betyr likevel ikke at de er lette å lure. Den minste feil ved presentasjonen av flua er nok til å skremme vannet av fiskene. I tillegg må selvsagt jegeren – som predatorer flest - være forsiktig med sine bevegelser.

Men denne gangen gjør Terje ingen feil. Flua lander et par meter ovenfor ørreten. Flytet er perfekt og da lar ikke fisken seg be to ganger. Snart ligger en sprek, flott brunørret på snaue kiloen i håven.

Poenget med denne historien er å minne leserne på at mulighetene er mange. Blendet av det historiske suset som hviler over Test og Itchen, er det lett å glemme at det renner flere andre gode kalkelver i det sørlige England.

En av disse er Kennet, som renner noe lenger nord. Noen har kanskje sett BBC-programmet "The Educated Trout" med John Goddard og Brian Clarke. De fisket i Kennet, den kalkelven det kanskje er vanskeligst å slippe til i.

Jeg husker godt sommeren jeg og Terje kjørte langs Kennet, med det mål å kartlegge fiskemulighetene. Vi kom til fin del av elva og banket på døra i nærmeste hus. Eieren bare kikket dumt på oss da vi spurte om det var mulig å prøve lykken der… Ventetiden var minst ti år, kunne han fortelle – og det var under forutsetning at du kjente de "rette" menneskene… Men slapp av, også i Kennet finnes det enkelte strekninger som leies ut til allmennheten.

Blant de andre kalkelvene du kan velge blant, er Arle, Frome, Piddle, Nadder, Anton, Dever og selvfølgelig Avon. Sistnevnte gjort kjent av Frank Sawyer, mannen bak "Pheasant Tail Nymph", som fisket der gjennom et langt og innholdsrikt liv.

Og, skulle familien insistere på en tur til vikingebyen York, ligger Englands nordligste kalkelv bare noen pil-og-bue-skudd unna: Driffield West Beck. Greit å vite, selv om vi da befinner oss langt vekk fra det moderne fluefiskets vugge i Hampshire.

HVA SKAL DU VELGE?
Fiskekortene til kalkelvene i det sørlige England selges av ulike forretninger og firmaer, som eier eller leier de enkelte strekningene, eller som fungerer som rene agenter for grunneierne.
Felles for alle aktørene i markedet, er at fiskekortene de selger er svært dyre. Riktignok hender det at prisen inkluderer en guide, men likevel… Det er ikke uvanlig at det koster mellom 1500 og 2000 kroner per stang per dag, hvis du ønsker å fiske på de mest attraktive strekningene.
Spørsmålet er naturligvis om det er verdt å betale så mye penger for en dags fluefiske? I utgangspunktet er svaret selvsagt nei. Men kalkelvenes historiske betydning, det gode fisket etter nydelige brun- og regnbueørreter, samt voldsomme insektsklekkinger og det faktum at du stort sett fisker alene, rettferdiggjør prisene til en viss grad.

En ting er uansett sikkert – fluefiske i kalkelvene er, og har alltid vært, en sport forbeholdt landets overklasse. For dem spiller det liten rolle hva fiskekortene koster. Skal du fiske på historisk grunn er det med andre ord ikke noen vei utenom et romslig budsjett.

Du skjønner forresten at du er i godt selskap når du kommer til de ulike parkeringsplassene som fiskerne disponerer. Mens vi kjører en liten, leid Vauxhall eller Ford, kjører gutta i Tweed standsmessige Jaguarer, Land Rovere og Bentley’er. Litt kjipt å skille seg ut, men slik er det bare…

Men tilbake til det praktiske: Vil du bruke noen feriedager i kalkelvene, opplever du at de nevnte forretningene og firmaene tilbyr deg strekninger i både hovedelver, sideelver og kanaler. Generelt vil jeg anbefale å booke hovedelvene, selv om de er dyrest. Da blir du i hvert fall ikke skuffet.

Med sideelvene og kanalene kan situasjonen nemlig bli en annen. Selv om de virker fristende, kan du risikere at disse er svært grunne, smale, gjørmete og i det hele tatt ganske uinteressante.

Jeg husker godt en kjedelig episode for noen år siden. Da betalte jeg nesten 1000 kroner for å fiske i Nine Mile Water, en sideelv til Test. Bildet i internett-annonsen virket svært lovende, men virkeligheten var en helt annen. Vel framme oppdager jeg at Nine Mile Water minnet mer om en bekk enn en kalkelv. Den var omtrent en drøy meter bred og fryktelig lang. Gjett om jeg følte meg snytt...

Det er selvsagt ikke tilfellet med alle sideelver og kanaler, men sjekk dette grundig før du booker.

Foruten fiskekort, trenger du en nasjonal fisketrygd. Den koster £2.50 per dag og kjøpes på alle postkontorer. Jeg anbefaler å beregne en dag eller to ekstra til å ordne slike ting, og til å gjøre deg kjent i områdene du skal fiske i. Kartene du får når du kjøper fiskekort er ikke alltid like gode, og det er surt å kaste bort tid på å lete etter strekningen din samme dag som du skal fiske.

KONSERVATIVT OG REGULERT
Å fiske med flue i kalkelvene fortoner seg av og til som en reise tilbake i tid. Lite har skjedd siden Halford og Skues sine dager. Tradisjon og etikette betyr nesten like mye i dag, og på alle strekninger finnes et knippe skrevne og uskrevne regler, som det forventes at gjestene forholder seg til.

Da Skues utviklet fiske med nymfeimitasjoner og etter hvert publiserte sine erfaringer i utallige artikler og bøker, brøt helvete løs blant Halfords disipler. De hevdet at fiske med døgnflue-imitasjoner var det eneste korrekte.

Selv om Skues’ tanker i dag er akseptert over hele verden, er det fortsatt helt eller delvis forbudt å fiske med nymfer i flere kalkelver. Videre er det enkelte steder kun tillatt å kaste oppstrøms, slik de gamle pionerene gjorde. Som regel er det påbudt å klemme inn mothakene på krokene som brukes, og det praktiseres stort sett "fang og slipp".

I mange kalkelver finnes det også bestemmelser for når fisket kan begynne om morgenen, som regel klokka 9 eller 10. Vanligvis er det tillatt å fiske til det blir mørkt, men på enkelte strekninger må fisket avsluttes tidligere. Alt dette opplyser forretningene og firmaene om.

I motsetning til Skottland, hvor det er forbudt å fiske på søndager, er det tillatt å fiske alle dager i England. Unntaket er noen helligdager, og i periodene da gresset i elvene kuttes. Kalkelvene er enormt frodige, og dette arbeidet er helt nødvendig for at de ikke skal gro igjen. Som regel tar "weed cut" tre, fire dager.

Det er lurt å ikke kjøpe fiskekort like før og like etter kuttingen av gresset. De siste dagene før er det ofte så mye gress i vannet, at det er vanskelig å presentere flua på en skikkelig måte. Dessuten kan det være umulig å se fiskene. De første dagene etter "weed cut" kommer det masse gress flytende med strømmen. Dette hekter seg konstant til snøre og flue, hvilket er ganske irriterende.

EPHEMERA DANICA
Fluefiskere forbinder gjerne kalkelvene i England med de voldsomme klekkingene av "Ephemera danica" (Elvesanddøgnflue), eller "Mayfly" som britene kaller dem. Ikke rart, for selv dannende, britiske ørreter mister alle hemninger, når denne store døgnflua (18-25 mm) sier farvel til livet som nymfe.

Klekkingene inntreffer som regel mot slutten av mai, og resulterer i voldsomme spiseorgier. Selv de gamle romernes måltider virker beskjedne i forhold. De første døgnfluene viser seg tidlig om ettermiddagen, og utover kvelden kan det "snø" insekter.

Uttrykket "duffer’s fortnight" – som direkte oversatt betyr noe slikt som "dustens 14 dager" – indikerer hvor lett det er å ta fisk når danicaene danser. Selv digre, vanligvis kresne og meget sky ørreter har ingen betenkeligheter med å kaste seg over godbitene som havner på overflaten. Rett og slett sykt!

Ikke overraskende er det kamp om fiskekortene i denne perioden. Det betyr ikke at det er umulig å slippe til, men det er nødvendig å være tidlig ute med bookingen. Jeg pleier å kontakte forretningene og firmaene allerede i januar. Er det for tidlig å reservere strekninger, kan jeg i det minste be om å bli kontaktet så fort fiskekortene legges ut for salg. Vær imidlertid klar over at prisene på fiskekort gjerne er høyere i "Mayfly"-perioden, enn ellers i sesongen.
Britene vet å loppe fluefiskerne for pund.

Men la det være sagt: Det er ikke bare "Ephemera danica" som driver ørretene i kalkelvene i England fra sans og samling. Om våren setter horder med hårmygg (hagtorn), fart i ørretene. Om høsten klekker vårfluene, noe alle fluefiskere vet er synonymt med skikkelige vakefester. Helt til september kan disse stripende magnetene gi glimrende resultater.

Andre imitasjoner det kan være greit å ha med, er "Black Gnat", "Blue Winged Olive", "Klinkhammer", "Pheasant Tails" og "Hare’s Ear Nypmhs". Mye overhengende vegetasjon langs kalkelvene gjør dessuten at landlevende insekter som maur og biller gjerne fungerer godt.

Likevel – det er noe spesielt med "Ephemera danica". De er liksom selve symbolet på fluefiske i kalkelvene.

Uansett – fluefiske på historisk grunn er utfordrende og morsomt. Har du lyst, synes jeg du skal unne deg en uke i England. Om fiskekortene er dyre, er i hvert fall ølet billig. Smaker godt gjør det også.

God reise! God fornøyelse!

Abbotts Barton (Foto: Kjell Harangen)
Fast fisk på G.E.M. Skues favorittstrekning.	1,1 kilo.
Roy Darlington (t.v.) har administrert Abbotts Barton siden 1974.	Ved sørgepilen der G.E.M. Skues aske ble spredd. I dag er elva her fullstendig ødelagt.

George Edward Mackenzie Skues, Frederic Michael Halford, George Selwyn Marryat og Francis Francis har alle fisket på Abbotts Barton i River Itchen. Men i dag er den legendariske kalkelv-strekningen i ferd med å bli fullstendig ødelagt. Det kalles naturvern…

Ørreten stiger rolig til overflaten og forsyner seg. Det siste kvarteret har fisken vaket regelmessig. Jeg har fulgt måltidet fra orkesterplass noen meter unna, godt skjult bak det høye gresset langs bredden.

I det klare vannet, og mot den lyse kalksteinsbunnen, ser jeg hver eneste bevegelse ørreten gjør. Den er sulten, og nøyer seg ikke med å plukke havarerte maur og ivrige vårfluer. Nede på bunnen jager den fra side til side, og spiser det som trolig er nymfer eller pupper. Forsiktig tar jeg opp en boks fra vesten. Det kribler i kroppen. Ørreten er pen, men sky. Morsommere kan det ikke bli.

Det er sent i september. Roy Darlington, president i Abbotts Barton Club, har invitert meg til èn dags fiske på historisk grunn. At været er grått og trist spiller liten rolle. Jeg nyter øyeblikket – og utfordringen.

Valget faller på en vårflue-klekker. Med lett skjelvende hender setter jeg stanga i bevegelse. Første kast er mislykket. Vinden griper flua og den havner i en busk. Irriterende, men ørreten er heldigvis ikke skremt. Neste kast er bra. Imitasjonen lander midt i strømmen, like ovenfor ørreten. Den justerer posisjonen sin umiddelbart, og sekunder senere har vi kontakt.

CDC-klekkeren sitter, og fisken raser mot nærmeste gjemmested: En diger klase med gress i vannet. Et øyeblikk frykter jeg ørreten klarer å slippe unna, men jeg lykkes med å manøvrere den ut. Fisken gjør ytterligere tre forsøk på å stikke av, før kreftene ebber ut.

Omsider glir den feite ørreten mot håven. Vekta stopper på hyggelige 1,1 kilo. Jeg smiler, og setter den forsiktig tilbake. Etter å ha fisket en drøy time til, rusler jeg i retning den beskjedne fiskehytta for å spise lunsj. Der venter Roy. Han serverer en kopp varm, svart kaffe – og historien om Abbotts Bartons skjebne.

EN DRØM REALISERES
Roy og broren leide Abbotts Barton i 1974. Egentlig var herrene bare på jakt etter fiskerett for en stang eller to, men damen som eide Abbotts Barton ville det annerledes. Hun ønsket å leie ut hele strekningen, inkludert den totale fiskeretten, ansvaret for vedlikehold av såvel elv som bredder, og ikke minst kultivering.
- Vi reiste hjem, satte oss på kjøkkenet og koste oss med noen glass rødvin. Etter å ha diskutert tilbudet, sa vi: "Ok, vi tar den". Vi ante ikke rekkevidden av beslutningen, for elva var i en elendig forfatning, minnes Roy.
Abbotts Barton, som foruten hovedelva består av flere sideelver og mindre kanaler, var i sannhet et trist syn. Eieren hadde åpenbart gitt blaffen i strekningen, og etter flere år uten stell og kjærlighet framsto Abbotts Barton som en falmet stjerne. Planter hadde overtatt elva, viktige sluser fungerte ikke lenger, og dårlig vann-gjennomstrømning resulterte i store ansamlinger leire og slam.

Å rekonstruere Abbotts Barton kostet tid, penger og energi. Men sakte, men sikkert lyktes Roy og broren med redningsarbeidet. Frivillige dukket opp for å hjelpe til, og det ble enklere å selge de eksklusive fiskekortene. Innsatsen var i ferd med å betale seg. Drømmen om å redde Abbotts Barton var en realitet.

Men, i 1979 kom sjokket. Abbotts Barton-eieren bestemte seg for å selge 2/3 av strekningen. Roy og broren var sjanseløse økonomisk, for eiendommer som dette kostet flesk – den gang som i dag.
Det var den mektige og pengesterke miljøvernorganisasjonen Hampshire Wildlife Trust som vant budrunden. Salget bekymret Roy og broren. Plutselig var framtida usikker, men snart kom en beroligende telefon fra organisasjonen. Brødrene kunne fortsette å leie Abbotts Barton, riktignok til en vesentlig høyere pris.

RADIKALT NATURVERN
- Look, sier Roy og peker mot elva. En isfugl forsvinner forbi oss. Tre par av disse vakre, fargesprakende skapningene hekker på Abbotts Barton, og Roy er nesten like begeistret for dem som for ørretene. Han skjenker en ny kopp kaffe, og forteller videre:
- Samarbeidet med Hampshire Wildlife Trust fungerte utmerket i 18, 19 år. Vi møttes hver eneste høst, og ble enige om hvordan elva skulle vedlikeholdes i løpet av vinteren. Men så sluttet både direktøren og eiendomssjefen i organisasjonen. Dermed ble det stille. Ingen tok kontakt. Helt til jeg plutselig fikk et brev like før jul 1999. Der ble jeg innkalt til et møte, hvor den nye ledelsen opplyste at vi ikke fikk lov til å fiske på deres eiendom lenger.

Hvorvidt det er riktig å si at Hampshire Wildlife Trust hadde blitt mer radikal, avhenger nok av hvem man spør. Den nye ledelsen mente i hvert fall at fluefiske ikke var forenelig med deres mål om et så stort artsmangfold som mulig på Abbotts Barton. Blant annet mislikte organisasjonen at gjedde ble systematisk fjernet, til fordel for ørreten. Menneskelig inngripen i naturen, som kutting av det konstant voksende gresset i elva og vedlikehold av breddene, kunne heller ikke aksepteres. I naturvernets navn skulle elva få leve sitt eget liv.

Dermed satt Abbotts Barton Club tilbake med en 1/3 av den opprinnelige strekningen. I praksis vil det si en sideelv på om lag halvannen kilometer. Roys drøm var knust, og som om ikke det var nok, gikk broren bort kort tid senere. 30 års arbeid føltes bortkastet. Det er fortsatt vanskelig å snakke om det:
- Jeg orker rett og slett ikke tenke for mye på det. Det er for vondt. Jeg mener, for 30 år siden hadde jeg og broren min en drøm… Vi så fram til å kunne pensjonere oss og etterlate en stekning i ypperlig kondisjon, som nye generasjoner kunne ivareta i framtida. Men alt gikk rett vest…

Roy skjelver i stemmen. Om det er av sinne eller sorg vet jeg ikke. Så fortsetter han:
- Jeg regner med det er uunngåelig at også den siste tredjedelen selges til slutt... Da er eventyret over.

HISTORISK SUS
Kalkelvene i det sørlige England karakteriseres ofte som det moderne fluefiskets vugge. Uttrykket er muligens en klisjé, men likevel nokså treffende. Det var langs breddene av Avon, Test og Itchen fluefisket slik vi kjenner det – basert på imitasjon av insekter – ble utviklet.
Ingen strekning har betydd mer i fluefiske-historien enn Abbotts Barton. Det skyldes hovedsakelig at George Edward Mackenzie Skues – advokaten fra London som trosset tørrfluefanatikerne og utviklet nymfefisket – fisket på strekningen fra 1883 til 1938.
Opprinnelig sverget Skues til tørrfluefiske. Han var full av beundring for Frederic Michael Halford, og i likhet med nasjonen ellers lovpriste han bøker som "Floating Flies and How To Dress Them" og "Dry Fly Fishing in Theory and Practice". En henrykt Skues fisket til og med sammen med Halford på Abbotts Barton høsten 1891.

Men erfaringene Skues gjorde på Abbotts Barton medførte at han etterhvert brøt med den tradisjonelle tankegangen. Eksperimentene med nymfefiske provoserte voldsomt. At metoden var like effektiv som den var naturlig, spilte liten rolle. Skues bokdebut "Minor Tactics of the Chalk Stream" fra 1910 er blant de mest kontroversielle fluefiske-bøkene som noen gang er skrevet.

Blant episodene som bidro til å åpne Skues øyne skjedde våren 1888. Skues overlistet en ørret i Highland Burn - en kanal som i dag tilhører Hampshire Wildlife Trust, men som kan sees fra sideelva Abbotts Barton Club fortsatt disponerer:
Skues fisket med en Pink Wickham da ørreten tok. I boka "Itchen Memories" forteller Skues at tilslaget hans var altfor kraftig, og fisken stakk av med både flue og fortom. To dager senere var han imidlertid tilbake. Samme imitasjon, samme sted. Igjen steg en ørret opp og tok. Denne gangen satt flua, og da Skues fikk ørreten på land fant han til sin overraskelse to Pink Wickham i kjeften på den… Det var samme fisk! Mens Skues var opptatt med å fjerne imitasjonene, la han merke til noen små, erte-grønne kryp i ørretens munn. Senere forsto han at dette var nymfer.

Andre pionerer som fisket på Abbotts Barton, var Francis Francis - forfatteren av blant annet "A Book On Angling" - og George Selwyn Marryat. Han regnes som det moderne tørrfluefiskets virkelige far. Marryat designet tørrfluer lenge før Halford ble kjent, men skrev aldri noen bøker selv og fikk derfor aldri anerkjennelsen han fortjente.

GJEDDE OG TJUVFISKERE
Jeg sier farvel til Roy. Han ønsker lykke til med det videre fisket, og minner om at jeg må notere fangsten i fiskedagboka når jeg er ferdig.

Før jeg fortsetter ørret-jakten, har jeg imidlertid lyst til å se området Hampshire Wildlife Trust nå eier. Jeg følger en sti, og kommer til porten som markerer eiendomsgrensa. Et skilt ønsker velkommen, og jeg våger meg innenfor.

Etter å ha passert et stort jorde er jeg framme ved hovedelva. River Itchen er et trist syn. Gresset er i ferd med å ta full kontroll. Digre trær har blåst overende og sperrer elva flere steder. Vannet er brunt, og nede i dypet har gjedda overtatt revirene til ørreten. Fluefiskerne er borte, mens tjuvfiskerne visstnok lever Herrens glade dager.

Jeg fortsetter til en stor, flott sørgepil ved bredden. Her ble asken til Skues spredd etter hans død i 1949. Her plasserte Abbotts Barton Club, i samarbeid med Skues familie, en steinbenk til minne om pioneren. Men den måtte Roy nylig hente og sette ved fiskehytta i stedet. Hampshire Wildlife Trust truet med å ødelegge benken fordi heller ikke den var et naturlig element i miljøet.

- Hey, brøler plutselig en kamuflasjekledd fyr som kommer gående på andre siden av jordet. Jeg nøler litt, og vurderer om jeg skal stikke eller vente. Av ren nysgjerrighet velger jeg det siste, og da han kommer nærmere spør han hvem i all verden jeg er. Jeg svarer, og får klar beskjed om at jeg befinner meg på privat eiendom. Det var jeg for så vidt klar over, men gir uttrykk for at åpne porter og skilt som ønsker velkommen, betyr nettopp velkommen. I hvert fall i landet jeg kommer fra… Uten noen ytterligere forklaring gjentar han at jeg har tatt meg ulovlig inn på privat eiendom, og at jeg har å pelle meg vekk. Så snur han, og marsjerer av gårde.

Jeg rusler tilbake til fiskehytta, og henter stanga. Egentlig har jeg mistet lysten til å fiske mer, men vakende ørreter får meg på bedre tanker. Det blir to ørreter til innen mørket faller på. Også disse veier en drøy kilo.

Jeg føler meg privilegert som har fått anledning til å fiske på Abbotts Barton. Samtidig har jeg en vond følelse i magen. Kanskje er jeg blendet av lidenskapen for fluefiske. Kanskje er jeg ikke så objektiv som jeg liker å tro. Men Abbotts Bartons skjebne handler ikke om naturvern – den handler om ren og skjær vandalisme.

Siden denne artikkelen ble skrevet i 2004, har Roy Darlington blitt en god venn. Han har gitt Terje og meg anledning til å fiske på den legendariske strekningen ved flere anledninger. Her finner du et bildegalleri fra disse turene.

Since this article was written in 2004, Roy Darlington, the manager of the Abbotts Barton fishery, has become a dear friend. He has given my brother Terje and I the opportunity to fish the legendary beat on several occasions. You'll find pictures from our memorable trips here.

Simon Ward, Roy Darlington og Morten Harangen (Foto: Terje Harangen)

Sir Izaak Waltons fiskekurv fra 1643.

G.E.M. Skues favorittstang: World's Best Rod

Det er ikke ofte jeg reiser til London for å spise lunsj. Men det er ikke ofte jeg inviteres til ærverdige Flyfishers' Club heller. Å takke nei er simpelthen ikke noe alternativ.

Drosjen stopper i en gate nær Bond Street. Her, midt i Londons fineste strøk, holder Flyfishers' Club til. Jeg sjekker at dressen sitter pent, retter på slipset, og slår av mobiltelefonen.

Presis klokka halv tolv ringer jeg på dørklokka i den fasjonable, hvite murbygningen. Ut kommer en smilende Roy Darlington – en god venn og medlem i klubben. Det er han som har invitert broren min, Terje, og meg til lunsj. Vi går opp en bred, staselig trapp, og i tredje etasje kommer vi til en dør med et lite, blankpusset messingskilt: "Flyfishers' Club". Dette blir interessant…

Flyfishers' Club er gammel og eksklusiv. Den ble stiftet i 1884, og hensikten med klubben var å skape et miljø der fluefiskere kunne møtes, spise og drikke godt, og diskutere den edle sports gleder og sorger. Klubben har aldri disponert egne vann eller elver, men det var altså ikke tanken heller.

De fleste pionerene i det moderne fluefiskets historie var medlemmer i klubben. Her vanket både Frederic M. Halford og G.E.M. Skues. I dag, som den gang, er stil, tradisjon og lav profil ufravikelige prinsipper i Flyfishers' Club. Det forventes at man er pen i tøyet. Interesse for og kunnskap om historie verdsettes. Og klubben fører streng kontroll med all fotografering.
Likevel får vi en meget sjelden anledning til å forevige besøket med kamera.

UNIK KURV
Vi setter oss i salongen foran peisen. En servitør dukker opp, og vi bestiller drinker. Litt tidlig kanskje, men du verden så godt.

Veggene prydes av utstoppede fisker, gamle stenger og bilder. I bokhyllene står litterære skatter og nye utgivelser side om side. I en liten ramme henger et utvalg nymfer bundet av Skues selv, og ved vinduet står et mahogny-kabinett med 120 år gamle insekter lagt på formalin – av Halford og hans gode venn, George Selwyn Marryat.
- Bak deg, Morten, står forresten fiskekurven til Izaak Walton, sier Roy plutselig og peker mot et lite bord.

Jeg setter nesten drinken i halsen. Fiskekurven i mørkt lær er utstilt i en glassmonter. Den ble laget i 1643, og er i oppsiktsvekkende god stand. Tenk om den kunne snakke… Mon tro om den var med Izaak Walton (forfatter av The Compleat Angler) på fisketurene hans i River Dove? Det er forresten interessant å se hvor lite hullet i lokket er. Kurven var tydeligvis ikke beregnet for storfisk…

I salongen dreier samtalen fra en kjent fisker til en annen. Prinsen av Wales er også medlem i Flyfishers' Club. Et portrett av Charles henger på veggen, men det er sjelden tronarvingen selv har anledning til å stikke innom. Men det fortelles at han forsøker å være tilstede under den årlige festmiddagen på Savoy hotell. Prinsen er for øvrig svært opptatt av tradisjoner, og fisker den dag i dag med en blytung greenheart laksestang.

Ikke noe for oss med anlegg for senebetennelse i kastearmen, nei…

IKKE NOE SNOBBERI
Vi serveres en ny runde drinker. Et par, tre andre medlemmer i Flyfishers' Club har kommet for å prate litt med gamle venner – og gjestene fra Norge. Det er hyggelig å konstatere at tonen er svært uformell og lystig. Selv om klubben er lukket og eksklusiv, finnes det ikke antydning til verken snobberi eller skepsis overfor ukjente.

Lunsjen vi er invitert til viser seg å være en tre retters middag – med hvit eller rød drikke til. Vi samles rundt et stort spisebord, elegant dekket med fint porselen og så mange kniver og gafler at jeg blir litt usikker.

Jeg velger laks til forrett, deretter svin, og sjokolademousse til dessert. Maten smaker utmerket, og vi rekker knapt røre glassene før de fylles opp. Det skåles med jevne mellomrom, og samtalen går livlig. Bonefish-eventyr i Karibia, kalkelvfiske sør i England, og laksefiske i Norge er temaer som diskuteres. I nesten tre timer sitter vi der og skravler, før personalet diskret begynner å rydde spisebordet.

Vel tilbake i salongen fortsetter serveringen. Kaffe og portvin denne gangen. Det slår meg at lunsjene på jobben aldri blir de samme etter denne seansen. Selv ikke pølsefestene vi unner oss enkelte fredager er noe særlig å snakke om lenger…

Så finner Roy fram den gamle forslagsboka til Flyfishers' Club. Der kunne medlemmene skrive ned ønsker, dele tanker, eller lufte sine frustrasjoner over forhold som gjaldt klubben. Boka gir et morsomt innblikk i gamle dagers Flyfishers' Club, og de stadige kravene om import av sigarer fra blant annet Tyrkia og Egypt vekker stor munterhet blant dagens medlemmer.

Ellers er det jo artig å konstatere at de eneste fluefiske-faglige notatene av betydning, var skrevet av Skues.

WORLD’S BEST ROD
Er man interessert i fluefiskets historie, er det å komme innenfor døren til Flyfishers' Club en fantastisk opplevelse.

Jeg og Terje benytter derfor anledningen til å ta en skikkelig runde i lokalene. Vi stopper blant annet foran en samling digre, fargerike laksefluer med gut eye. De er fordelt i to rammer, og et maskinskrevet notat forteller at fluene er bundet av James Mason i 1870- og 1880-årene. Navnet er ukjent for oss, men det som er spennende er at samtlige fluer har fanget laks i elver som Orkla og Surna.

Men det er en gammel splitcane fluestang som vekker størst interesse. Den er ni fot lang, i tre deler, og produsert av amerikanske Leonard i 1905. Stanga tilhørte Skues, og ble kjent som W.B.R. – en forkortelse for World’s Best Rod. Det kan sikkert diskuteres, men det er uansett morsomt å omsider se stanga vi har lest om så mange ganger.

Skues var svært glad i W.B.R., og brukte den helt til dårlig helse tvang nymfe-pioneren til å slutte med fluefisking i 1945. Han ga den til broren, Charles, og skrev senere:
The rod was as straight and as serviceable as on the day it was aquired, notwithstanding the hundreds of trout up to three and a quarter pounds and numbers of grayling it had mastered in the forty years of its service.

Ikke noe varer evig. Etter å ha tilbrakt en hel dag i Flyfishers' Club, er det på tide å si takk for oss. Vi tusler ut døren med messingskiltet, og fortsetter i retning nærmeste pub. Det skal bli godt å kaste slipsene… Men du verden – lunsjen var så definitivt verdt reisen over Nordsjøen.

Driffield West Beck er en perle av en liten elv (Foto: Kjell Harangen)
Rekognosering med Andrew Dixon.	Litt vrient å finne, men vel verdt et besøk.
Det tok sin tid, men endelig sitter den første ørreten.
Valgets kval...	Regnbueørret: En inntrenger fra det lokale oppdrettsanlegget.

- Morten, I assume? En blid fyr kommer ruslende og strekker ut en kraftig neve. Jeg har nettopp parkert Land Rover’n foran huset til bonde Brian Dixon i Yorkshire. Han forteller at jeg trolig er første nordmann som fisker i Driffield West Beck – en ukjent, men vakker kalkelv i hjertet av England.

Kalkelvene i det sørlige England har samme status blant fluefiskere, som Ganges har blant hinduistene. De krystallklare perlene i Hampshire og Wiltshire regnes som hellig grunn blant ørret-jegere verden over. Navn som Test, Itchen og Avon er meislet inn i det moderne fluefiskets historie for evig og alltid. Det var her pionerer som Frederic Halford, G.E.M. Skues og Frank Sawyer gjorde sine erfaringer og skrev sine bøker.
Derfor koster det flesk å fiske i de klassiske kalkelvene. Riktignok er det morsomt å prøve lykken på historisk grunn, men å betale inntil 2500 kroner per stang per dag, er uaktuelt for flertallet av norske fluefiskere. Men eksentriske briter, og noen utlendinger, punger gjerne ut. På de flotteste, kjente strekningene, er det kamp om fiskekortene. Særlig i mai og juni, da digre, deilige Ephemera danica klekker i voldsomme mengder.

Men det trenger ikke nødvendigvis koste en halv månedslønn å tilbringe noen dager i engelske kalkelver. Lenger nord, i Yorkshire, renner Driffield West Beck. En liten, men nydelig kalkelv, som bukter seg rolig over gresskledde enger og gjennom et idyllisk kulturlandskap.

Brian Dixon leier ut stekningen Mulberry-Whin for £42 - £50 per stang per dag. Det tilsvarer mellom 550 og 650 norske kroner, en pris som i engelsk målestokk er rimelig. Og en juni-dag i fjor sommer var det min tur. Etter å ha fisket noen ganger i de kjente kalkelvene i sør, innrømmer jeg gjerne at forventningene var nokså store. Det var risikoen for å bli skuffet også.

VENNLIGE YORKSHIRE
- Good morning, love. Care for a cup of coffee?
Det er tidlig om morgenen. Spurv og fink kvitrer muntert fra tak og busker. Jeg sitter i frokost-salen på et lite motell i Nafferton, og betrakter det rolige landsbylivet utenfor. En traktor humper forbi. Skrålende unger i skoleuniformer småløper i retning bussholdeplassen. Et katt stormer over veien, tett fulgt av en – selvsagt – Yorkshire terrier.

Jeg smiler. Dette er ikke akkurat verdens navle. Hvor ellers opplever man at stedets eneste minibank er tom – og at den ikke fylles opp igjen før uka etter? Ikke nevneverdig praktisk i et lite samfunn der betalingsterminaler er like uvanlige som hippe kaffe-barer…

Den godt voksne kvinnen som serverer kaffe og frokost, er like trivelig som hun er pratesjuk. Spørsmålene hagler. Jeg forteller hvor jeg kommer fra, bekrefter at jeg liker meg godt, og at jeg – jo da – virkelig har kommet hele den lange veien for å fiske.

At jeg fortalte akkurat det samme under middagen kvelden i forveien, har hun tydeligvis glemt. Men det spiller ingen rolle. Jeg har det utmerket – for i dag skal jeg gjøre det morsomste jeg vet: Å fiske i en totalt ukjent elv.

Etter å ha dyttet ned egg, bacon, bønner, pølser og et par kopper svart kaffe, settes kursen mot nabo-landsbyen Skerne. Gården til Brian Dixon er litt vrien å lokalisere, men et par u-svinger og noen forvirrede blikk på kartet senere, finner jeg skiltet til det som lenge var en godt bevart hemmelighet: Mulberry-Whin.

Akkurat som betjeningen på motellet i Nafferton, er Brian vennligheten selv. Han, og sønnen Andrew, peker og forklarer, smiler og ler. Men fluefisking har ikke gutta særlig greie på. Derfor har de ansatt Trevor Londesborough som guide og riverkeeper. I dag har han riktignok fri, men har visst lovet å stikke nedom senere for å sjekke hvordan nordmannen klarer seg. Det er jo betryggende hvis taktikk og fluevalg ikke funker.

Jeg takker Brian og Andrew for hjelpen, og kjører ned til fisker-hytta som de har bygget bare 100 meter fra elva. Mens jeg finner fram vadestøvler og den obligatoriske flatcap’en, konstaterer jeg at værgudene velsigner oss med vakkert vær! En trolsk morgendis hviler over engene, der fornøyde kuer ligger og slapper av. Ikke et vindpust kjennes, og snart trenger sola gjennom. Dette lover bra!

BAETIS RHODANI
Det vaker! Pulsen øker og jeg har sikkert Yorkshires bredeste smil. Flere ørreter nyter et bedre måltid i det krystallklare vannet. Det er relativt grunt og strømmen er rolig. Mot den lyse sand- og steinbunnen er fiskene enkle å betrakte. Men jeg innser at dette blir vrient. Ørretene er både lettskremte og kresne. Kan det bli morsommere?

Jeg faller ned på kne. Ikke for å be høyere makter om råd, men for å snike meg fram mot bredden. Det er mulig jeg ikke hadde imponert min gamle troppssjef i hæren, men jeg kommer i hvert fall fram til gresskanten uten at ørretene legger merke til det.

Foran meg har jeg altså en fullstendig ukjent elv. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer, aner jeg ikke. I motsetning til kalkelvene i sør, finnes det ikke Ephemera danica her – eller Mayflies som britene kaller dem. Det man imidlertid kan forberede seg på er skikkelige klekkinger av Baetis rhodani.

Fra skjulestedet mitt gransker jeg aktiviteten i elva. Ørretene tar klekkere, og jeg er ganske sikker på at det er nettopp Baetis rhodani som står på menyen i dag. En kjapp titt i flueboksen, og valget faller på en mørk oliven klekker-imitasjon i krokstørrelse 16.

Jeg har blitt advart mot å blindkaste mer enn høyst nødvendig. "Det er som å fyre av ei hagle på en jorde fullt av duer", skrev en fluefisker i magasinet "Trout & Salmon". Så det er med lett skjelvende hender jeg setter stanga i bevegelse. Etter å ha observert aktiviteten en liten stund, har jeg plukket ut èn ørret som virker noenlunde pen, og som vaker regelmessig.

Kanskje jeg burde bedt en liten bønn mens jeg likevel er nede på kne. For maken til presentasjon… Med et plask lander flua rett over hodet på ørreten. En virvel i vannet røsker dessuten tak i snøret, og imitasjonen min farer – høyst unaturlig – bortover overflaten. Mens jeg lirer av meg lite hyggelige karakteristikker av egne ferdigheter, slutter både ørreten "min" og resten av fiskene i nærheten å vake.

Det er ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake, og rusle videre. Det finnes heldigvis nok av både fisk og spennende steder i elva. Å henge seg opp i èn bestemt ørret er det ingen grunn til.

JOMFRU-ØRRETEN
Å vandre langs en vakker elv, er godt for sjel og legeme. Jeg finner en benk, strategisk plassert nedenfor en spennende sving, og i skjul for ørretene som holder til i en markert renne midt i elva.

Etter å ha sittet der en stund, konstaterer jeg at det skjer lite på overflaten. Sola begynner virkelig å varme og det blåser litt. Den økende temperaturen og krusningene på vannet har tydeligvis lagt en demper på vakinga. Men av og til stiger ørretene og tar. De lar seg fortsatt friste av klekkerne. Ute i elva er det spesielt èn fisk som virker aktiv. Jeg bestemmer meg for å rette opp tabben i morges.

Flua treffer vannet noen meter ovenfor ørreten. Jeg har blikket festet på imitasjonen, og verken blunker eller puster mer enn nødvendig. Så kommer en ørret-kjeft til syne. Overraskende rolig hever jeg stanga – reaksjonen i den andre enden levner ingen tvil: Ørreten sitter, og har åpenbart ikke tenkt å gi seg uten kamp.

Hvilken følelse! Å komme til en fullstendig ukjent elv, er bestandig spennende. Å lure jomfru-ørreten, fyller en fluefisker med ekstatisk glede, deretter tilfredsstillelse og ro. Alle som har opplevd det, skjønner hva jeg mener. Dere som eventuelt har kjøpt dette bladet ved en feil, og som ikke fisker med flue, aner ikke hva dere går glipp av.

Det var riktignok ingen stor fisk, men det spiller liten rolle. Etter to, tre minutters fight, ligger en vakker brunørret i håven. Den er gyllen og i god kondisjon. Etter å ha foreviget den kompakte karen, setter jeg den tilbake. I motsetning til de fleste kalkelvene, hvor det utelukkende er catch and release som gjelder, kan fluefiskerne i Mulberry-Whin ta to ørreter hver. Jeg velger imidlertid å la fisken slippe med skrekken denne gangen – èn erfaring rikere.

Vel tilbake på benken, er det tid for lunsj. Fra sekken henter jeg fram en sandwich, litt sjokolade og en halvliter Boddington øl. Muligens en litt underlig kombinasjon, men samma det. Fisk og ferie skal feires!

NOK TIL ALLE
Etter å ha spist, blir jeg sittende og slappe av i juni-sola. Nede i gresset er det et yrende liv. Over hodet mitt underholder lerkene med en trillende konsert, og svalene demonstrerer hvilke fantastiske akrobater de er.

Det slår meg hvor privilegert jeg er, som har tid og mulighet til å investere i opplevelser som dette. Og det slår meg at jeg - ifølge Brian - trolig er den første nordmannen som har fisket her. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den siste.

Mulberry-Whin var i over 50 år forbeholdt medlemmene i den eksklusive foreningen Driffield Anglers. Da kontrakten med familien Dixon gikk ut i 2001, var ikke Brian villig til å fornye avtalen. Beslutningen var naturligvis svært upopulær i Driffield Anglers, men Brian hadde bestemt seg. Han mente det var både hyggeligere og smartere økonomisk, å la allmennheten slippe til i Mulberry-Whin.

Slik ble det - og i 2002 svingte de første gjestene inn på tunet til familien Dixon. Sesongen 2003 hadde ryktene for alvor begynt å spre seg, og Brian leide ut Mulberry-Whin fem dager i uka, med en øvre grense på fire personer per dag. Gjennomsnittelig tok hver fisker fire-fem ørreter.

Mulberry-Whin er over halvannen kilometer lang, og det kan fiskes fra begge sider. Jeg synes ikke det var noe problem å måtte dele strekningen med tre andre fluefiskere. Selvsagt er ikke hele Mulberry-Whin like interessant, men det er likevel nok av spennende partier, og det er ikke noe problem å finne steder hvor du kan kose deg uforstyrret.

Britiske fluefiskere hører heldigvis ikke til den rasen som kan finne på stå i bakslengen din, eller fiske irriterende nær. Tvert i mot!

Som mange av leserne sikkert vet, dannes kalkelver av vann fra underjordiske kilder. Vannet filtreres i den kalkholdige grunnen som stedvis finnes i England, og resultatet er frodige elver med vann som er "gin-clear", ph-nøytralt, og som i liten grad påvirkes av ytre faktorer som regn og dårlig vær.

Kildene til Driffield West Beck finnes i terrenget rundt byene Emswell og Kirkburn, vest for Skerne. Der starter flere mindre bekker, som etter hvert møtes og danner Driffield West Beck. Denne kalkelva er bare en snau mil lang, før den forenes med Fosten Beck, og sammen danner de River Hull.

UPOPULÆR INNTRENGER
Et forsiktig vak fanger interessen min. Bare en meter fra bredden på motsatt side, henger en ørret i overflata og forsyner seg grovt av godbitene som kommer med strømmen. Fisken er svært sulten, og nøler ikke med å bevege seg en meter eller tre hvis den ser noe den vil ha.
Det er tidlig om ettermiddagen, og jeg legger merke til stadig flere døgnfluer. Baetis rhodani duns pryder overflaten, hvilket selvfølgelig gleder en tørrflue-entusiast. Klekkeren havner kjapt i boksen igjen, og jeg finner isteden fram en parachute med samme fargenyanser.

Presentasjonen er ikke så verst. Flua danser naturlig i retning ørreten, men den ser absolutt ingen grunn til å vente. Fisken setter fart og kommer imitasjonen i møte. Likevel tar den pent og rolig. Jeg blir en smule overrasket. Det virker nesten som fisken trosser sulten, og velger å opptre dannet – i henhold til god, engelsk tradisjon.

Fortsettelsen kan imidlertid ikke karakteriseres som spesielt dannet! Ørreten farer 15 meter nedstrøms, hvor den tar sikte mot bunnen og forsøker å gjemme seg i klasene med gress. Jeg presser fisken så hardt jeg tør, og klarer å hindre at den forsvinner inn i den grønne massen. Men tro ikke at ørreten gir seg! Den svarer med å bråsnu og komme rett mot meg. Jeg gliser, og det kribler i magen. Jeg føler meg som en tre-åring på tivoli.

Men begeistringen forvandles snart til mistenksomhet. Fisken er tilsynelatende pen, men plutselig er den fullstendig tappet for krefter. Ørreten virker med ett mer død enn levende. Da fisken kommer sigende mot håven, får jeg en liten overraskelse. Det er en regnbue-ørret! Ikke en feit og vakker fisk a la regnbuene i Big Horn River i Montana, men en mager og stygg versjon

Akkurat da kommer riverkeeper Trevor Londesborough gående. Han leser skuffelsen i ansiktet mitt, og forteller at regnbue-ørreten hører til en liten gruppe fisk som nylig stakk av fra et oppdrettsanlegg lenger ned i elva. Heldigvis skjer dette relativt sjelden, og når uhellet først er ute, fanges de grådige rømlingene nokså raskt.

Trevor sier regnbuene ikke under noen omstendigheter skal tilbake i elva, og ber meg ta livet av fisken. Den veide for øvrig 1,1 kilo. Jeg tipper reven som senere fant den i buskene hadde et skikkelig festmåltid!

DE STORE SLIPPER UNNA
Ettermiddagen blir særdeles hyggelig. Vakingen fortsetter, og før klokka er 18 har jeg landet fem brunørreter til, samt en liten harr. Sulten begynner å bli plagsom, og tilfreds som jeg er, bestemmer jeg meg for å pakke sammen utstyret, si farvel til Mulberry-Whin, og reise tilbake til Nafferton for å spise middag.

Da legger jeg merke til et vak, slik man gjerne gjør når man egentlig har tenkt seg hjem. Et stort, gammelt tre strekker grenene sine utover vannet, og under disse – i skjul og skygge – lurer en ørret. Også denne fisken tar forsiktig, men det virker ikke som den interesserer seg for døgnfluer. Derimot setter fisken pris på insektene som innimellom faller ned fra grenene. Jeg lar magen bare skrike, og finner fram en liten maur.

Det er nesten ikke bevegelse i vannet der ørreten står. Det er åpenbart at flua kommer til å stripe etter bare noen sekunder. Strømmen mellom fisken og meg kommer ikke til å vise nåde for verken snøre eller imitasjon.

Første kast er for kort. Andre kast for langt, og mauren havner i grenene. Jeg banner litt, og napper forsiktig i snøret. Heldigvis lar grenene flua slippe unna denne gangen. Mauren lander i god avstand fra ørreten, som uforstyrret fortsetter måltidet.

På tredje forsøk lykkes jeg. Flua sniker seg under grenene, og blir liggende tungt i overflaten. Ørreten er der i løpet av et sekund eller to. Jeg gir tilslag, og skjønner raskt at dette definitivt er dagens største. Gleden blir imidlertid kortvarig. Fisken tauer av gårde, gjør et skikkelig hopp, og borte er’n…

Jeg blir stående tafatt og skuffet. Fortommen tvers av... Snøret ligger i et gigantisk kaos midt i elva. Om det var en vindknute eller skade på fortommen aner jeg ikke. Surt var det uansett. For dette var en pen fisk, så vidt jeg kunne bedømme en solid brunørret. Men slik er det jo... De store slipper som regel unna. Den evige drivkraften i fluefiske.

Vel tilbake ved fisker-hytta, noterer jeg dagens fangst i fiskejournalen. Driffield West Beck og Mulberry-Whin var utvilsomt en positiv overraskelse. Særlig forventningene tatt i betraktning. Etter å ha fisket noen ganger i både Test, Itchen og Kenneth, er jeg nok litt bortskjemt. Men Yorkshires ukjente kalkelv innfridde så absolutt. Et minus var imidlertid størrelsen på fisken. Gjennomsnitts-vekta i 2003 var 1,5 pund, eller omtrent 700 gram. Gjennomsnittet for mine fisker var lavere - uten å ha veid alle sammen tipper jeg rundt en halvkilo.

Mulberry-Whin er med andre ord ikke stedet du oppsøker for å sette personlig rekord. Men liker du litt vrient fiske og krystallklare elver, engelsk gjestfrihet og trivelig atmosfære, mørkt øl og fish’n’chips – da er Mulberry-Whin et godt valg.

Og insisterer familien på å bli med, kan du for en gangs skyld smile og si "Ja selvfølgelig, kjære dere". Yorkshire har noe for hele familien: Kanskje frister en piknik ved elva? Eller hva med en dag i trivelige Goathland - her i Norge bedre kjent som Aidensfield fra fjernsynsserien "Med hjartet på rette staden". En annen mulighet er å sende ektefelle og unger til York - som blant annet kan by på Jorvik Viking Center, en fantastisk katedral og ubegrensede shopping-muligheter. Det er bare å velge.

Morgenstemning i Big Horn River. Jan Reidar Abrahamsen fra Larvik fisker.
Fort Smith, Montana. Ikke akkurat verdens navle...	Ikke noe å utsette på skiltingen.
Big Horn er variert og spennende. Langs kanten i dette sideløpet lurer det alltid fisk.
I denne hølen kokte det av fisk.	En ørret fråtser i Pale Morning Duns
Regnbueørret på 1,4 kilo	En ekte Montanainnbygger: Skogsmurmeldyret.

Hjemme er sesongen i ferd med å ebbe ut. Men i Big Horn River i Montana er overflaten dekket av gule døgnfluer. Ørretene har begynt festmåltidet, og vi kan se fram mot nok en ettermiddag med eventyrlig fiske.

Med et forsiktig dunk lander vi på Logan International Airport i Billings. Det er sent i august, og sammen med to venner fra Larvik skal jeg tilbringe nesten tre uker i Montana. Den amerikanske staten er utvilsomt et paradis for alle friluftsinteresserte og fluefiskere. Men blant alle de utmerkede elvene i Montana, skiller Big Horn seg ut. Knapt noen annen elv i verden kan by på tilsvarende insektsklekkinger og fisketetthet.

Bilturen fra Billings, som er den største byen i Montana, og ned til Big Horn tar omtrent halvannen time. I hyggelige 130 kilometer i timen suser vi over den tørre prærien. Ute er temperaturen nesten 40 grader celsius, noe som er relativt vanlig på denne tiden av året.

Om ettermiddagen er vi framme i den lille byen Fort Smith, hvis eneste grunnlag for eksistens er alle fluefiskerne som kommer dit. Oppe i trærne ønsker sikadene oss velkommen med sin intense sang. Vi har reservert ei hytte på Cottonwood Camp, som ligger bare 200 meter fra elva. Det finnes også noen enkle moteller i området, men miljøet på Cottonwood Camp er noe helt spesielt. Er du fluefiskende gjest der, treffer du alltid likesinnede fra hele verden. Det er vel nesten unødvendig å fortelle at stemningen utover i de små timer som regel blir svært god.

EVENTYRET STARTER
Neste morgen ringer klokka 0530. Allerede ved soloppgang er vi nede ved elva. Vannet er krystallklart, og mens vi rusler langs bredden tar vi oss god tid til å studere insekter og fisk.

Det er brunørreten som er vanligst i Big Horn. Fra 1966 til 1973 ble det imidlertid satt ut 500.000 regnbueørreter, som trivdes godt og etablerte seg raskt. I den samme perioden ble det i tillegg satt ut 100.000 strupsnitt-ørreter, men disse fant seg aldri til rette. Den siste sikre observasjonen av en strupsnitt-ørret i Big Horn ble gjort på begynnelsen av 1980-tallet. Men arten finnes i flere andre elver i Montana, blant annet i Yellowstone nasjonalpark.

Ei bakevje fanger interessen min. Gress som vannet har revet opp ligger som et teppe i overflaten, og skaper et utmerket gjemmested og spiskammers for ørretene. Og ganske riktig. I strømmen bare et par centimeter fra gresskanten vaker det forsiktig. Fisken er oppe regelmessig, men det er vanskelig å finne ut hva den tar. Ikke er det noen typer insekter som dominerer elva, og jeg er for langt unna til å se hva ørreten er interessert i.

En liten mygg-imitasjon gjør imidlertid susen. Flua lander et par meter ovenfor fisken, og strømmen gjør resten av jobben. Sekunder etter lar ørreten seg overbevise. I det jeg strammer snøret svarer den med å fyke 20 meter nedstrøms. Med flere kraftige rykk prøver den å frigjøre seg, men flua sitter godt. Snart ligger en flott regnbue på nøyaktig 1,1 kilo i håven.

Eventyret har startet.

VOLDSOMME KLEKKINGER
Big Horn renner delvis over reservatet til Crow-indianerne. Elva er regulert i to demninger like utenfor Fort Smith. Derfra bukter Big Horn seg rolig over de store slettene i det sørlige Montana, helt til den omsider renner ut i Yellowstone River.

Den kanskje mest iøynefallende ved Big Horn – bortsett fra all fisken og insektene – er hvor enormt frodig elva er. Derfor må alle som fisker der med jevne mellomrom fjerne gress fra snøre og fluer. Slikt skaper irritasjon, men det glemmes fort når forholdene virkelig klaffer.

Vi er relativt heldige under vårt opphold. Været er bra og nesten daglig kan vi glede oss over klekkingene av de gule døgnfluene som amerikanerne kaller Pale Morning Dun. Det vil si - klekking er ikke akkurat noen dekkende beskrivelse. Det er riktigere å si at det snør insekter. Jeg har fisket i Big Horn noen ganger tidligere og vet hvor intense disse insektsorgiene kan være. De to kompisene mine fra Larvik har derimot aldri opplevd noe liknende. Jan glemte kjapt at han var redd for slanger og konstaterte med jevne mellomrom at "det er det verste jeg har sett". Tom bare gliste, og vekslet mellom å fiske og å filme seansen.

Fiskene vaker som besatt, men det betyr ikke at de alltid er enkle å ta – tvert i mot. Nettopp fordi det myldrer med insekter er sjansen for at ørreten velger ekte vare framfor imitasjon, stor. Og hver gang fisken likevel tar kopiene, er det vanskelig å se det på grunn av insektssuppa som siger nedover elva. Frustrerende? Ja – men samtidig utrolig spennende!

FEITE REGNBUER
Den siste dagen i Big Horn var nok den beste. Rundt lunsj startet Pale Morning Dun-klekkingen, og snart var overflaten dekket av godbiter. Etter råd fra noen fluefiskende veterinærer vi traff på Cottonwood Camp, tilbrakte vi dagen ved en høl som angivelig huset et stort antall ørreter. Nettopp det fikk vi raskt bekreftet. Det simpelthen kokte av fisk, som kastet seg over imitasjonene våre – gang på gang. Vi merket ikke engang at den hete sola svidde all hud som ikke var dekket til.

Da klokka var 17 ga vi oss. Vi var rett og slett mette. Jeg vet ikke hvor mange ørreter vi tok, men det var helt sikkert nærmere 30 stykker. Nesten samtlige var knallfeite regnbuer på mellom 1 og 1,5 kilo. Denne størrelsen er normal i Big Horn, men det er ikke uvanlig å ta fisk på både to og tre kilo der.

"Å fiske regnbueørret er like forskjellig fra vanlig ørretfiske som profesjonell boksing er fra amatørboksing. En stor regnbueørret har gode sjanser til å greie seg, der den setter ut med tredve, førti meter line i et eneste kjør, for så å gjøre seg sta under en diger stein, ikke til å rikke om man bender og nøkker med stangen".

Det var forfatteren Ernest Hemingway som skrev dette i 1920, etter å ha fisket i Canada. Vi deler absolutt inntrykkene hans etter noen særdeles vellykkede dager i Big Horn. Selv om det var fristende å bli, skulle vi videre til andre elver. Men vi kommer tilbake. Garantert!